ANMELDELSE: Hansel and Gretel, Opera Holland Park ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Humperdincks Hans og Grete, presentert av Opera Holland Park som en del av årets sesong.

Charlotte Badham (Hans) og Lolita Perešivana (Grete). Foto: Ali Wright Hans og Grete

Opera Holland Park

4 stjerner

Bestill billetter

Denne operaen blir ofte sett på som en juleforestilling, men det er ingen grunn til at pepperkakehus, hekser, feer og den tyske skogens skumle mysterier ikke kan være et sommerstunt også. Kontrasten mellom sulten og fattigdommen i starten, og den overdådige fråtsingen på slutten, gir rikelig rom for en samfunnskritikk som er aktuell året rundt – og kanskje spesielt i år.

Eleanor Dennis som Pepperkakeheksen. Foto: Ali Wright Humperdinck så det som sin oppgave å bruke wagnersk komposisjonsteknikk og orkestrering på folkeeventyr. Det er den varmt sosiale Wagner fra «Mestersangerne» vi møter her, snarere enn de barske arketypene fra «Ringen». Det er et sterkt driv i fortellingen om de to sultne barna som sendes ut for å plukke bær, går seg vill og blir fanget i en verden av magiske formularer og onde heksers listige forbannelser. Men det er musikkens stemningsskifter og overgangene mellom dem som virkelig løfter denne operaen, og her hviler suksessen i stor grad på orkestret og dirigenten. På dette feltet blir vi rikelig belønnet. City of London Sinfonia svarte med varme på Kărin Hendricksons presise direksjon, med noen nydelig samkjørte teksturer – spesielt i den lange sekvensen fra Ole Lukkøyes ankomst, gjennom kveldsbønnen og inn i drømmevisjonen som fører oss inn i pausen full av «skogssus» – alt sammen ekstra virkningsfullt mens solnedgangen farger Holland Park…

Barnekoret i Hans og Grete. Foto: Ali Wright

Over dette solide lyden fundamentet presenterer regissør John Wilkie en nokså tradisjonell oppsetning – og det med rette. Abstrakte søyler illuderer skogen, hjulpet av flotte lyseffekter som skaper et spill av sollys gjennom løvverket; og et lite flyttbart hus fungerer som familiehjemmet før det dukker opp igjen som det fristende pepperkakehuset – et åsted for fristelse for noen, og tilintetgjørelse for en annen. Den omkransende gangveien rundt orkestret blir godt brukt for å sikre at sangerne høres tydelig, og kostymene treffer den rette balansen mellom det slitte og det eksotiske.

Det er ingen svake ledd i ensemblet; alle hovedrollene er overbevisende spilt og har sterk vokal projeksjon. Charlotte Badham og Laura Lolita Perešivana forener stemmene sine på en behagelig måte i tittelrollene (noe som ikke alltid er tilfelle), samtidig som de fremstår som troverdige tenåringer, enten de er klønete, gretne eller fulle av glede. Det var svært forfriskende å høre heksens rolle bli skikkelig sungen, fremfor å bli fremstilt som en karikatur. Eleanor Dennis gjorde henne mer forførende enn skremmende, noe som utvilsomt er riktig dersom vi skal tro på at barna faktisk blir lurt av henne. Både April Koyejo-Audiger og Charlotte Bowden leverte sterke karakterstudier i de mindre rollene som henholdsvis Ole Lukkøye og Duggfeen.

Opera Holland Park-koret. Foto: Ali Wright

Et tegn på den uvanlig sterke vektleggingen av sosialrealisme i denne oppsetningen var at foreldrenes roller, som danner rammen rundt operaen, fikk større plass enn vanlig. Det var lett å tro på at Meeta Raval og Paul Carey Jones var ved bristepunktet i forsøket på å forsørge familien, og deres bekymringsløshet rundt barnas oppholdssted fremstod som mer troverdig når de var så oppslukt av daglige bekymringer. Som en svært erfaren Wagner-tolker var Carey Jones særlig på hjemmebane i dette verket, og hele produksjonen løftet seg et hakk eller to da hans kraftfulle stemme først ble hørt fra kulissene før han entret scenen.

Paul Carey Jones som Peter, faren. Foto: Ali Wright

Opera Holland Park-koret og barna fra Cardinal Vaughan Memorial School fortjener en spesiell nevnes. Deres roller er avgjørende ikke bare for atmosfæren, men også for den mengden koreografi de må utføre under orkestermellomspillene, noe som sikrer kontinuerlig visuell og auditiv stimulering. Sangerne og deres instruktører bidro sterkt til produksjonens helhetlige suksess.

I sin introduksjon fortalte James Clutton at operaen hadde trollbundet rundt fem hundre barn under en tidligere matiné, og den samme magien ble vevd rundt de voksne i kveldsforestillingen. Dette vitner om verkets og produksjonens evne til å fungere på flere nivåer samtidig.

Spilles til 23. juni 2023