ANMELDELSE: I Love You, You're Perfect, Now Change, Chiswick Playhouse ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder I Love You, You're Perfect, Now Change! som nå spilles på Chiswick Playhouse.

Dominic Hodson, Laura Johnson, Naomi Slights og George Rae. Foto: Savannah Photographic I Love You, You're Perfect, Now Change

Chiswick Playhouse

5. november 2019

4 stjerner

Bestill billetter

Finnes det noen bedre måte å gjenåpne et nyoppusset teater på enn med et nyoppusset stykke? Denne traveren i det mindre musikalformatet har blitt fullstendig gjenoppfunnet, og på flere vesentlige punkter også omskrevet for vår tid. Det interne produksjonsteamet, ledet av regissør Charlotte Westenra, gir denne nyoppsetningen et friskt og herlig annerledes preg. I det som før var Tabbard Theatre og nå er Chiswick Playhouse, har direktør Mark Perry fått tillatelse av Joe Di Pietro (bok og sangtekster) til å oppdatere og forme teksten i denne publikumsfavoritten. Omarbeidingen gjør at produksjonen ikke bare reflekterer dagens verden med sexting og likekjønnede forhold, men også et vell av britiske regionale aksenter, med dialog og tekster som er fininnstilt etter lokale forhold og nasjonale besettelser. Det hadde vært fantastisk å se flere britiske teatre gjøre dette med amerikanske show; det lar oss se og høre dem på helt nye måter. Dette løftes ytterligere av forestillingens smarte revyformat, med en ikke-lineær sekvens av sanger og sketsjer knyttet sammen av temaet forhold – av alle slag – men det er uansett en modell som fint kunne fungert for andre typer forestillinger.

Naomi Slights og George Rae. Foto: Savannah Photographic

Med en stilig og kosmisk scenografi av Verity Johnson (dekoratør Charlotte Dennis), trekker denne produksjonen ut de universelle elementene i historien så mye som mulig. Med Neill Brinkworths våkne lysdesign og den rutinerte kapellmesteren Stuart Pedlar ved klaveret, som grasiøst og følsomt glatter veien fra det ene treffsikre nummeret til det neste, er forestillingen en fryd for både øye og øre. Den mangefasetterte koreografien er ved Steven Harris.

Laura Johnson og Dominic Hodson. Foto: Savannah Photographic

Men det denne forestillingen virkelig handler om er relasjoner, og gleden ved å se et knallsterkt lag av profesjonelle plukke dem fra hverandre foran øynene våre. I spissen står George Rae, som ofte snakker med sin skotske klang og finner mye i manuset å spille på med en herlig tørr humor under den mørke manken. Dominic Hodson er en varm motpart, fullt i stand til enten å utnytte eller spille totalt imot sitt blonde, gutteaktige utseende. Damene er like godt kontrastert: Laura Johnsons litt mer erfarne og vitende brunette, mot Naomi Slights’ mer alveaktige og finurlige blonde fremtoning. Denne sammensetningen fungerer kanskje aller best når de danner par, ikke minst i den tåkrøllende flaue scenen med dilla-foreldre, hvor de spiller to mødre – begge navngitt Sarah – som er manisk opptatt av datteren sin (selvfølgelig kalt Sarah Junior), og driver deres besøkende homofile venn Hodson til kanten av sammenbruddet. Andre steder får mennene bryne seg på et par episoder med «gay dating»: den briljant skrevne speed-dating-scenen, og det siste-sjanse-møtet mellom to etterlatte eldre personer, som er utsøkte numre som aldri slår feil.

Jimmy Roberts' musikk inneholder kanskje ingen sanger man nynner på vei ut av teatret, men de numrene han har skapt er interessante nok til å holde på oppmerksomheten så lenge de varer. Slik sett, i tråd med tradisjonen for virkelig vellaget revy, lykkes denne produksjonen som en lett og perfekt utført smaksmeny ved livets storslåtte og mystiske festbord. Etter at de 90 sublime minuttene har passert, vil du ikke føle deg stappmett, men du vil garantert ha mer.