ANMELDELSE: London Tide, National Theatre, Lyttelton ✭✭✭

Paul T Davis anmelder London Tide, som nå spilles på Lyttleton, National Theatre i London.

Ami Tredrea. Foto: Marc Brenner London Tide.

National Theatre, Lyttleton.

17. april 2024

3 stjerner

Bestill billetter

«Dette er historien om en elv», lyder en av linjene i åpningsnummeret i Ben Powers' modernistiske bearbeidelse av Dickens' Vår felles venn, med sanger av PJ Harvey og Powers selv. Regissør Ian Rickson og scenografene lener seg virkelig inn i konseptet om Themsen; en formidabel åpning viser ensemblet som skylles opp på bredden, og Jack Knowles’ fremragende lysdesign bølger som tidevannet – det flør og fjærer mens skuespillerne flyter fra scene til scene, noe som gjør elven til en ekstra, om ikke sentral, karakter.  Powers’ adaptasjon fremføres på en nesten naken scene, og klarer ikke helt å skjule svakheten ved nesten alle tolkninger av Dickens (med unntak av den kortfattede Et julekvad): det kreves så mye eksposisjon for å rettferdiggjøre de usannsynlige sammentreffene som oppstår senere i historien.  Selv om Harveys musikk er stemningsfull og ofte vakker, fungerer den mest som en forklaring på det vi nettopp har sett, og hindrer ofte fremdriften i narrativet. Med en spilletid på over tre timer er dette en forestilling som trenger både strammere regi og en dypere karakterisering, særlig hos hovedrollene. Man må være tålmodig som publikummer; første akt består i hovedsak av introduksjon, mens andre akt byr på mange vakre enkeltscener og et drama som omsider lønner seg. Dette fører imidlertid til at stykket bare gnistrer til liv med jevne mellomrom.

Ensemblet i London Tide. Foto: Marc Brenner

Blant drivveden som skylles i land i begynnelsen, finnes det flere engasjerende skuespillere, og ensemblet er svært severdig. Ellie-May Sheridan er en fryd som den tøffe og frimodige Jenny Wren, og har noen glimrende metateatrale replikker om «den romantiske helten» – hun ville ha vært en fantastisk forteller. Jeg satte også stor pris på familien Wifler: Mary (Penny Layden), som tilsynelatende, men aldri egentlig, bøyer seg for ektemannens autoritet (en utmerket Stephen Kennedy). Bella Maclean, i rollen som den potensielle og senere faktiske arvingen Bella Wifler, overbeviser i de usannsynlige plotvendingene og har en kraftfull stemme, selv om hun er noe tilbakeholden og aldri helt slipper løs rockefoten. Men alle hovedrollene – Ami Tredrea som Lizzie Hexam, Tom Mothersalde som beileren John Rokesmith og Joe Armstrong som Roger Riderhood – må kjempe mot en nokså flat karakterisering; selve historiens vingespenn blir for bredt til at man tar seg tid til dypdykk. Dermed fremstår Scott Karims kvinnefiendtlige og truende Bradley Headstone mer som en komisk figur enn en reell trussel. (Og mens jeg beundrer Dickens' ordspill og navnevalg: en stor takk til Peter Wrights herlige Noddy Boffin!)

Jamael Westman og Ami Tredrea i London Tide. Foto: Marc Brenner

Stykket er hovedsakelig iscenesatt i monokromt design, og man føler ofte at det trenger mer farger og dybde. Til tider oppleves det hele, i likhet med elven som renner gjennom handlingen, som grumsete og uklart. Bevegelsesspråket fremstår som litt uoriginalt og trygt, etter mange år med Frantic Assembly og Complicite. Likevel er det noen strålende sanger her som fremføres med karakter, men selve informasjonen – som betydningen av søppelhaugene og pengene som lå i dem – finnes i de utmerkede artiklene i programmet heller enn å formidles fra scenen. Forestillingen flyter som en flomstor elv, men det er mange fornøyelige sekvenser i løpet av spilletiden.