ANMELDELSE: Love, Love, Love, Lyric Hammersmith London ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Mike Bartletts Love, Love, Love, som nå spilles på Lyric Hammersmith i London under Rachel O'Riordans regi.

Love, Love, Love – Lyric Theatre, Hammersmith,

11. mars 2020

5 stjerner

Bestill billetter

For en storslått suksess med West End-kvalitet! Rachel O'Riordans mesterlige produksjon av Mike Bartletts scener fra middelklasselivet er et vakkert, skarpt, følelsesmessig komplekst og moralsk ambivalent portrett av nasjonen. Rachel Stirling leverer en formidabel prestasjon som alene sørger for at billettene til denne forestillingen snart blir svært ettertraktet.

I bunn og grunn er dette et vellaget teaterstykke i tre akter i den beste britiske tradisjonen. Bartlett fører likevel denne velkjente formen inn i nytt terreng i fortellingen om Sandra (Stirling) og Henry (Patrick Knowles), der vi følger dem gjennom tre definerende faser av forholdet. I første akt, lagt til 1967, blomstrer den første kjærligheten i en lurvete leilighet. Her møter 19 år gamle Sandra studentbroren til daten sin – Nicholas Burns' mutte og litt bitre arbeiderklasse-Kenneth. Hun er et friskt pust fra sekstitallet som blåser inn i den trange stuen der guttene utveksler knappe, Pinter-aktige dialoger. Innrammet i Joanna Scotchers fantastiske, buede sekstitalls-TV-ramme, kunne dette vært en hvilken som helst «Play For Today».

Andre akt tar oss med inn i den skrubbede Thatcher-komforten i en pastellfarget oransje og grønn stue i en forstad til Reading. Her krangler de to høylytte barna, 15-åringen Jamie (en treffsikker Mike Noble) og den overnaturlig sure Rose (ulmende Isabella Laughland). Henry er formelt herre i huset, men keiserinnen over alt er utvilsomt den praktfullt power-dressede Sandra i en kremhvit buksedrakt. Det er her stykket virkelig finner sitt eget særpreg, med fokus på de to borgerlige tvangstankene: utroskap og barn, alt satt innenfor Scotchers 1990-talls TV-ramme.

Etter de komiske sprellene i midtakten tar ting en mer dyster og dramatisk vending i stykkets siste del, der en annen form for kjærlighet dukker opp. Streng kjærlighet. Her utvides og flates scenen ut for å ta form som den allestedsnærværende smarttelefonen, for vi befinner oss nå i 2011. Her virker kløften mellom generasjonene mer umulig å bygge bro over enn noen gang. Det er også her manuset skifter mest voldsomt mellom ellevill komedie og elendighet, satt mot den kjølige, tomme og palassaktige tomheten hos de velstående pensjonistene. Bartlett viser her at han behersker mysterier og spenning like godt som dialog.

Med et dundrende lydspor av Simon Slater og stilfull lyssetting av Paul Keogan, signaliserer hele denne produksjonen tydelig at O'Riordan løfter Lyric Hammersmith til et enda høyere nivå enn tidligere. Elsker det!

Foto: Helen Maybanks