ANMELDELSE: Maria Friedman, Live at Zedel ✭✭✭✭✭

Maria Friedman

Live At Zedel

Tirsdag 2. mai 2017

5 stjerner

Bestill nå

Du forlater ikke nødvendigvis denne konserten ved teppefall – du seiler heller ut på en bølge av ren eufori. Da denne første kvelden av et gigantisk tre og en halv ukes opphold på Café Zedels intime kabaretbar Crazy Coqs var over, hadde førstedamen blant britiske syngende skuespillere transportert publikum langt vekk fra hverdagens bekymringer og inn i de dypeste drømmer og hjertets luneste kroker. Maria Friedman er vant til dette fra Gallagher’s i New York, hvor hun mestrer seks ukers sesonger med glans. Kunstnerisk leder ved Crazy Coqs, James Albrecht, kunne derfor ikke ha plassert lanseringen av dette konseptet her i London i tryggere hender.

Først ut på scenen var imidlertid pianisten og arrangøren Jason Carr, Friedmans faste samarbeidspartner gjennom mange år. Hans livlige overture satte standarden for kvelden og varslet en meny bestående av Bernstein og Sondheim (og deres samarbeidspartnere) som skulle følge. Og kvelden leverte. Vi startet med en elegant New York-medley av «What More Do I Need?» og «Love Me, Love My Town». Sistnevnte handler strengt tatt ikke om NYC, men fungerte i denne konteksten som en perfekt beskrivelse av livet på Manhattan. Hele poenget var å vise hvilke lidenskapelige beundrere av USAs kulturelle hovedstad vi finner i verkene til Lenny og Steve.

Løsrevet prat med publikum og morsomme replikker over flygelet fikk den fullsatte salen til å slappe av, før Friedman tok oss med inn i en annen av sine spesialiteter: melankolsk ettertanke. Hennes vokale kontroll i «Lonely Town» var utsøkt og unngikk enhver form for sentimentalitet (det sparte hun klokt til slutten av konserten). Det ga også den kommende oppsetningen av «On The Town» på Open Air Theatre Regent’s Park en av mange – sikkert helt tilfeldige – reklamepauser. Men Friedmans scenekunst er slik at hun ikke bare lar det bli med det; i stedet fikk vi en ekstraordinær blanding med «Another Hundred People» fra «Company», der hun kontrasterte det lyriske med et presist sosialt panorama som ga nytt liv til begge de kjente verkene.

Maria Friedman, som for tiden også regisserer «Stepping Out» i West End og snart er aktuell med det nye stykket «Dusty» (skrevet av Jonathan Harvey), er viden kjent for sine mesterklasser og sin evne til å formidle historier gjennom sang. Selv i en enkel «liste-sang» som «A Hundred Ways To Lose A Man» (fra «Wonderful Town»), er det mer enn det man ser ved første øyekast. Og hvem andre kan pare «I’m A Little Bit In Love» med «In Buddy’s Eyes» fra den vidt forskjellige «Follies» (en forestilling som venter på sin etterlengtede nypremiere på National Theatre i høst)? Eller få dem til å gli over i «I Have A Love» fra «West Side Story»? Miss Friedman ligger alltid et hestehode foran, og som en begavet regissør oppmuntrer hun oss til å tenke og oppdage ting selv.

Vi kan ikke annet enn å la oss imponere over hennes tekniske ferdigheter. Etter å ha spøkefullt påpekt de tekniske fellene i «Getting Married Today» (igjen fra «Company»), leverte hun en feilfri og forrykende versjon av historien om den nølende bruden – komplett med slør og et lunt bidrag fra herr Carr som brudgom. Dette ble møtt med velfortjent jubel fra salen. Deretter overrasket hun oss ved å trekke oss helt inn i «Being Alive» fra samme musikal, fremført som et lavmælt kammerspill, fjernt fra de storslåtte tolkningene vi vanligvis hører. Med publikum i sin hule hånd fikk vi Bernsteins Ned Rorem-aktige «So Pretty», en syrlig men delikat antikrigssang mot Vietnamkrigen (som dessverre er like aktuell i dag med konflikter verden over).

Deretter fikk vi puste ut med den praktfulle «Take Care Of This House», en sang som ble gjort kjent her til lands av en annen stor britisk stjerne, Patricia Routledge. Det ledet oss til den kloke «Children Will Listen», før humoren igjen tok overhånd i «And I Can Cook» (fra «On The Town»). Mens vi lo av den, merket vi knapt at Jason Carr snek seg inn i den sublime introen til et av stjernens absolutte glansnumre, «Losing My Mind». Den ble som ny foran øynene våre, der hver stavelse og hver harmoniske nyanse ble gitt en sjelden dybde. Hun toppet det hele med en nydelig «Send In The Clowns», preget av en voksen erkjennelse av livets skuffelser og dets særegne skjønnhet.

Til slutt, som lovet ved starten, fikk vi en storslått versjon av «Somewhere». Carr la an et lett og nesten bekymringsløst akkompagnement, mens Friedman bygde den opp gradvis til hun til slutt ga jernet med en kraft som kunne fylt et stadion, ikke ulikt Streisand selv. Det utløste kveldens første stående ovasjon. For å toppe det hele kom rekvisittene frem – skinnlue, politihatt, dommerparykk og psykoanalytiker-briller – for en forrykende gjennomgang av «Officer Krupke» med full allsang fra publikum. Dette ga stående ovasjon nummer to. Som om ikke det var nok, fikk vi helt til slutt nok et nydelig nummer fra «On The Town»: «We’ll Catch Up Some Other Time». Ja, Miss Friedman og Herr Carr, det håper jeg virkelig vi gjør.

Spilles til 20. mai 2017

BESTILL BILLETTER TIL MARIA FRIEDMAN - LIVE AT ZEDEL