ANMELDELSE: Matt Doyle, The Seth Rudetsky Online Concert Series ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Matt Doyle – ukens gjest i Seth Rudetskys konsertserie på nett.

Matt Doyle Matt Doyle og Seth Rudetsky

The Seth Online Concert Series

3 stjerner

Finn ut mer

Showet ble sparket i gang med en varmt vibrerende a cappella-introduksjon til Jason Robert Browns banebrytende, folkeinspirerte ballade 'It All Fades Away' fra musikalen 'The Bridges of Madison County'. Doyle har en tiltalende, kommersiell og kraftig andre-tenorstemme, med en viss tendens til nasale vokaler i det øvre registeret. Han har en livlig og pratsom væremåte, alltid klar for en historie fra kulissene. Han har også et litt rastløst blikk som vandrer beregnende hit og dit, nesten slik at man forventer å se en kløftet tunge glimte til.

Uansett, en av historiene hans trakk frem et virkelig spennende talent: Ryan Scott Oliver, hvis stykke 'Jasper in Deadland' Doyle også medvirket i (for de uinnvidde er dette nok en nytolkning av de greske gudene i underverdenen – og det har vel vært en del slike forestillinger i det siste?). Herfra fikk vi låten 'Stroke by Stroke'. Den passet perfekt til Doyles lette popstemme, selv om låten egentlig virker å kreve en kraftigere røst som kan fylle en hel stadion.

Fra ett velbrukt spor til et annet: superhelt-musikalen, med en hovedrolle som ønsker å... 'Fly'! Her bød gjesten på mer effektiv og velmodulert vokal. Intonasjonen hans var stødigere her (de foregående numrene led litt under tidvis usikker pitching). Larson-klassikeren 'One Song Glory' fra 'Rent' fikk deretter en svært pålitelig og solid fremføring. Derfra ruslet vi over i 'Spring Awakening' (Duncan Sheik og Steven Sater): 'All That's Known' er en typisk angstfylt gjennomgang av uavklarte følelser for den plagede hovedpersonen Melchior.

Det merkelige med disse forestillingene er at mens de krever enorme mengder følelser, og av fansen anses for å ha en nesten religiøs kraft, snakker gjestene i dette programmet om dem med en bekymringsløs letthet som nesten tar brodden av alvoret. Sang for sang bygger denne uformelle tonen seg opp, helt til man som lytter sitter igjen med følelsen: 'Vel, hvis det ikke betyr noe for deg, hvorfor skal det da bety noe for oss?' Det hjelper heller ikke med stadige utbrudd av 'Å, jeg ELSKER denne sangen!'. Hver gang en artist sier det, får jeg lyst til å vite... HVORFOR? (Om de bare kunne fortalt oss det.)

Litt mer skarphet fikk vi i Sondheims rapsodiske 'Johanna' fra 'Sweeney Todd'. Her føltes Doyles pustende stil og vibrato litt dårlig tilpasset de lange legato-linjene, som krever god støtte og kontroll. Men han sang den tross alt i Off-Broadway-overføringen av den 'immersive' produksjonen fra Tooting Arts Club. Jeg så det showet da det gikk på Shaftesbury Avenue i London, og det var virkelig intimt – et sted hvor man nesten kunne slippe unna med mord.

Seth Rudetsky

Flere runder med kort pust og vokal anstrengelse dukket opp i 'Something's Comin'' fra 'West Side Story' (Sondheim skrev teksten, men Bernstein sto for musikken). Mer pop-preget materiale dukket opp i form av Huey Lewis-låter satt inn i 'Ferris Bueller's Day Off'. Doyle sang 'If This Is It' med stil og klarhet; stemmen hans passet perfekt til den rastløse ungdommelige narsissismen som er selve livsnerven i rock.

Den enorme gjenkjenneligheten i repertoaret, kombinert med showets selvbiografiske format fylt med sladder og minner, tæret imidlertid gradvis på energien. Doyle sang 'Being Alive' fra 'Company' (den tredje porsjonen med Sondheim) ryddig og med god diksjon, men med en stemme som er best egnet for et lite rom med et enkelt piano.

Kapellmester Seth Rudetsky kan selvsagt få det pianoet til å høres ut som nesten hva som helst. Neste låt ut var 'Book of Mormon'-parodien på 'I Have Confidence' fra 'The Sound of Music': 'I Believe' (Trey Parker, Matt Stone), som ligger helt i øvre grense av Mats register. Han kom seg gjennom det i dette showet – akkurat – men hvordan han skulle taklet å gjøre dette åtte ganger i uken, tør jeg ikke spå.

Men så fikk vi et velkomment stilskifte med Bob Dylans 'To Make You Feel My Love' (som tilfeldigvis er bestemoren hans sin favorittsang). Denne ble vakkert sunget og flott spilt. Deretter bar det rett tilbake til musikalscenens travere med 'I Got Life' fra 'Hair' (Ragni, Rado, MacDermot), som ble levert med god energi.

Alt i alt nitti minutter med mange gode numre, men slike ting utgjør ikke nødvendigvis en fullkommen konsertopplevelse når de ikke har mer substans å lene seg på.