ANMELDELSE: Mood Music, Old Vic Theatre ✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder Joe Penhalls nye stykke Mood Music på Old Vic Theatre

Ben Chaplin (Bernard) og Seána Kerslake (Kat) i Mood Music. Foto: Manuel Harlan Mood Music Old Vic Theatre

4. mai 2018

Fire stjerner

Bestill billetter

Alle som har sammenlignet forestillingen av et nytt teaterstykke med manuset trykket under prøveperioden, vet hvor mye en forfatters arbeid kan utvikle seg når regissører, dramaturger og skuespillere kommer på banen. Scener kan forsvinne, replikker kan erstattes og slutninger kan endres, noe som gjør det mer til en laginnsats til tross for at plakaten fortsatt kun krediterer den opprinnelige forfatteren. I Mood Music utforsker Joe Penhall denne samarbeidsprosessen gjennom musikkbransjens verden, og analyserer en tvist om låtskriverrettigheter mellom en berømt produsent, Bernard, og en ung singer-songwriter, Cat, etter at de har jobbet på et album.

Neil Stuke (Seymour) i Mood Music. Foto: Manuel Harlan

Vi får korte drypp av hvordan de skriver sanger sammen i studio, der de eksperimenterer med keyboard og gitar, men mesteparten av tiden ser vi dem dissekere opplevelsene sine sammen med sine respektive advokater og terapeuter, flettet sammen i en effektiv, abstrakt stil. Bernard fremstår som karismatisk og morsom, men også arrogant, kontrollerende og følelsesmessig avstengt på høyden av sin karriere, mens Cat er usikker, intens og sårbar idet hun kastes ut i rampelyset mens hun fortsatt prøver å finne fotfeste.

Pip Carter (Ramsay) i Mood Music. Foto: Manuel Harlan

Stykket er en underholdende satire over musikkbransjen med rikelig av vitser man ler høyt av, og spennende innsikt. Det stiller spørsmål ved kreative mennesker, hva som driver dem, hvordan suksess påvirker dem, og hvorfor så mange stjerner har så skadeskutte personligheter. Det er svært aktuelt i sitt blikk på maktrelasjoner, både når det gjelder kjønn og risikoen for at ferske artister blir utnyttet. Penhall gjør ingen forsøk på å gi enkle svar, bortsett fra å antyde at suksess og berømmelse kan være fiender av ren kreativitet. Samtidig viser stykket hvordan en synergi av kreative hoder kan frembringe noe som er bedre enn én persons opprinnelige idé.

Seána Kerslake (Kat) i Mood Music. Foto: Manuel Harlan

Ben Chaplin er perfekt som den sjarmerende skurken Bernard, sylskarp og morsom i sin manglende evne til å vise empati for andre mennesker, enten det er kolleger eller ekskoner. Seána Kerslake er utmerket som Cat, og fanger artistens plagede skjørhet så vel som hennes voldsomme lidenskap for musikken i seg selv. De får god støtte av Jemma Redgrave og Pip Carter som psykologer, hvis forsøk på å kaste lys over duoens personligheter til syvende og sist er ufruktbare og ute av stand til å nå inn til kjernen av hva som driver slike talentfulle kreatører. Enda mer distansert fra musikkens renhet er det nødvendige ondet som er underholdningsadvokatene, spilt av Kurt Egyiawan og Neil Stuke.

Regissert med driv av Roger Michell, dramatiserer Mood Music på en engasjerende måte det juridiske og kommersielle presset på talent og kreativitet. Det graver kanskje ikke altfor dypt, men det belyser både fordelene og ulempene ved ethvert kreativt prosjekt som søker et publikum.

Spilles frem til 16. juni 2018

BESTILL BILLETTER TIL MOOD MUSIC NÅ