ANMELDELSE: Opening Night, Gielgud Theatre ✭

Paul T Davies anmelder Sheridan Smith i den nye musikalen Opening Night som nå spilles på Gielgud Theatre.

Foto: Jan Versweyveld Opening Night Gielgud Theatre

23. mars 2024

1 stjerne

Bestill billetter

Sheridan Smith. Ivo Van Hove. Rufus Wainwright. Med et slikt kreativt team er det store spørsmålet hvordan alt kunne gå så galt. Opening Night er, ifølge forhåndsomtalen, en av sesongens mest ettertraktede forestillinger. Men det er en publikumsfavoritt som svinner hen og blir nokså lunken innen pause. Det er ikke det talentfulle ensemblets feil; de står på som bare det mot et tungrodd manus og middelmådig musikk. Faktisk er det øyeblikk der de virkelig skinner, noe som gjør det ekstra frustrerende å se hvor bra dette kunne ha vært. Men produksjonen er fanget av Van Hoves visjon. Basert på John Cassavetes-filmen med samme navn, følger vi skuespillerinnen Myrtle i «stykket i stykket» mens hun forbereder Broadway-premieren på The Second Woman. I opptakten til premieren blir en 17 år gammel fan påkjørt og drept foran øynene hennes, noe som utløser både gjenferd og minner. Et dokumentarteam filmer hendelsene, noe som dyrker Van Hoves forkjærlighet for film, videoproprojeksjoner og handling vist på storskjerm gjennom nesten hele stykket. Det føles distanserende og distraherende, og når de første fem minuttene foregår bak et gjennomsiktig rødt teppe, føles det som om teppet aldri helt trekkes til side. Etter min mening er han på sitt beste med en naken scene, en stol som rekvisitt, og hvor teksten og skuespillet står helt i sentrum. Opening Night er en av de forestillingene som gir mening i prøvesalen der ensemblet gir alt, men det formidles dessverre ikke vellykket til publikum.

Foto: Jan Versweyveld

Sheridan Smith kaster seg og sitt enorme talent inn i rollen, og hun skal ha ros for å ta på seg en karakter som speiler hennes egne svært offentlige sammenbrudd. Med kameraet i ansiktet gjennom det meste av forestillingen er smerten etset inn i ansiktstrekkene hennes, og hun synger nydelig. Men hun får aldri friheten til å bryte ut og virkelig la rollen blomstre. Spesielt i scenen fra selve premierekvelden, der Myrtle blir dratt beruset inn på scenen og presset om å levere er til å ta og føle på. Sangen «Ready For Battle» føles som en ekte, kraftfull ballade, men den fremføres bak det røde teppet og projiseres på skjermen – vi blir aldri invitert helt inn i dramaet. Det samme gjelder Nicola Hughes, som spiller dramatikeren Sarah og har en fabelaktig stemme. Hennes viktigste sang foregår mens hun er i kulissene, mens kameraet projiserer henne på storskjermen. Hun burde vært vendt mot salen. Faktisk er det beste nummeret, «Makes Me Wonder», der Smith og Hughes synger side om side med skjermen slått AV. Da føles det endelig som en musikal! Alle de mannlige rollene er endimensjonale, og det mangler bakhistorie for å rettferdiggjøre karakterenes handlinger. Nancys død blir nesten komisk markert med et strøk rød maling på et glassvindu, og Shira Haas gjør sitt beste med en syltynn rolle, men sangene hennes er så overforsterket at tekstene blir uforståelige.

Rufus Wainwrights musikk er både uoriginal og stort sett forglemmelig, selv om den gjør en bedre jobb med å fortelle historien enn selve manuset. Jeg er redd Sarahs teaterstykke knapt ville bestått en eksamen i drama, enn si fått premiere på Broadway. Åpningsnummeret «Magic» («You can make magic out of the tragic») blir merkelig nok tatt opp igjen som en stor finale med «jazz hands» etter alle sammenbruddene og de tunge følelsene. Det er en av mange selvmotsigelser i dette sammensuriet av en forestilling. I et intervju med Radio Four sa Van Hove at filmen var hans inspirasjon, men at han faktisk ikke hadde sett den. Jeg tillater meg å foreslå at det kanskje hadde vært et godt sted å begynne.