ANMELDELSE: Running Wild, West Yorkshire Playhouse ✭✭✭✭

India Brown som Lilly med Oona. Foto: Dan Tsantillis Running Wild

West Yorkshire Playhouse

11. april 2017

4 stjerner

Informasjon om norgesturné

Noen av de beste teateropplevelsene man kan ha, er de som spiller direkte på den barnlige delen av hjernen som har evnen til å forestille seg; evnen til å forvandle tørkestativ til skip og stoler til rakettis. Children’s Touring Partnerships produksjon av Running Wild, basert på Michael Morpurgos roman, gjør dette til gangs. Med dristig lys- og lyddesign som fremmaner sterke bilder, og et samspilt ensemble, tar regissørene Timothy Sheader og Dale Rooks publikums fantasi med inn i regnskoger der de må skjule seg fra dødelig jakt, møte dyrelivet og nesten drukne i de brusende, ødeleggende kreftene fra en tsunami. Det sterke ensemblet forener disse fysiske bildene med like kraftfulle emosjonelle skildringer av sorg, separasjon og kampen for å overleve i et ugjestmildt miljø. Paul Wills' enkle, men virkningsfulle scenografi rammer inn historien med tårn av forvridd vrakgods – ettervirkningene av både fysisk og sjelelig ødeleggelse.

Babyorangutangen Frank og Mani med Darcy Collins, Fred Davis og Romina Hytten. Foto: Dan Tsantillis

Produksjonen har ytterligere to ess i ermet i denne fortellingen om tap, overlevelse og ansvar for et miljø som er både fiendtlig og vakkert. Et helt menasjeri av dyreliv presenteres gjennom en samling dukker i full størrelse. Stjernen er utvilsomt elefanten Oona, hvis aura av troverdighet var så sterk at da hun tilsynelatende ble skutt i klimakset av første akt, kjente jeg det rett i magen. Oona er imidlertid bare én skapning i en hel ark full av orangutanger, papegøyer, fisk, krokodiller og tigre som dominerer scenen i all sin fargerike, snøftende og prompende prakt, og som får publikums fantasi til å glemme de dyktige dukkeførerne. Og for å binde det hele sammen: Annika Whiston var helt presis i både energi og følelser i rollen som den foreldreløse Lilly; i tillegg til å portrettere hele følelsesspekteret, mestret hun den vanskelige oppgaven med å gi emosjonell tyngde til store deler av fortellerstemmen.

Ensemblet i Running Wild. Foto: Dan Tsantillis

Det føles nesten overflødig å nevne enkelte ensemblemedlemmer i det som er et ekte lagarbeid, men Liz Crowther bør trekkes frem som den kakeglade bestemoren som reiser fra Devon til Indonesia på jakt etter sitt savnede barnebarn.

I andre akt øker tempoet ytterligere når naturkatastrofen raskt følges av en menneskeskapt tragedie i form av Mr. Anthony – den brautende og kyniske jegeren som ser på regnskogen og dens mangfold som ressurser han kan plyndre. Han spilles med en altfor gjenkjennelig, nesten presidentaktig arroganse av Jack Sandle. Hans personifisering av miljøødeleggelse gir handlingen en enorm drivkraft, og styrken i argumentene fra både Morpurgos roman og Samuel Adamsons ekspertise i dramatisering var så stor at jeg ved slutten ikke var den eneste i salen som fysisk trakk meg unna synet av en helt vanlig flaske sjampo med palmeolje.

Det var svært passende at elefanten Oona fikk sitt eget fremkallingsnummer til slutt. Det føltes helt riktig for en produksjon som griper tak i den fantasifulle delen av sinnet vårt og retter den så kraftfullt mot økologiske utfordringer ingen av oss bør ignorere.

LES MER OM RUNNING WILD PÅ TURNÉ