ANMELDELSE: Seth Rudetsky-konsert med Lillias White ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Lillias White og Seth Rudetsky i det nyeste tilskuddet fra Seth Concert Series på nett.

Lillias White The Seth Concert Series med Lillias White

Strømmes på nett

5 stjerner

16. november 2020

Seth Concert Series nettside

En frisk åpning lokket oss inn i en herlig avslappet og tilbakelent «On The Other Side Of The Tracks» (Cy Coleman/Carolyn Leigh), en skikkelig sjarmør fra musikalen «Little Me». Med skjult eleganse spant Lillias dette tilsynelatende enkle nummeret ut til en stor og modig utforskning av livet og dets mer utfordrende sider. Det er mer enn bare et snev av Sarah Vaughans honningstemme i hennes tolkning, inkludert en sjarmerende liten togfløyte-imitasjon for å sende sangen av gårde. En visittkort av de sjeldne som forkynner: her har vi en musikalartist i verdensklasse i huset!

Deretter dykker vi inn i livshistorien hennes og oppdager at dette er nok en fortelling om en som startet smått og ydmykt, for så å bli til noen utrolig stor... og ydmyk. Det er hjertevarmt og familieorientert, akkurat slik vi liker det. Lillias forteller de lune historiene vi forventer fra det lille Amerika. Og ut fra mørket, kjære publikum, som en lilje som stiger opp av en blikkstille innsjø, hørte vi plutselig... STEMMEN!

I en vamp av et helt annet slag kastet vi oss ut i «You Make Me Feel Like A Natural Woman» (Carole King/Gerry Goffin/Jerry Wexler), der Seth bidro med fantastiske harmonier på sitt beste bar-piano-vis! Dette var en historie som virkelig visste hvor den skulle. Det er en fortelling for alle, formidlet av en fabelaktig sanger, der klangen fra gospelkoret og søndagsgudstjenesten aldri er langt unna.

Hun var på turné med «Tin Types» da telefonen fra Broadway kom: Showet var «Barnum» (Michael Stewart/Cy Coleman (igjen!)), og auditionen ble holdt rett på Broadway-scenen foran en tom sal. Hun nailet det. Og hun eide rollen, som Lillias fortsatt snakker om som om det var i går. Den dype kjærligheten til teateret hos de som dedikerer livet sitt til det er virkelig forbløffende. Hun forteller også en herlig historie om å jobbe med den unge Madonna... som forlot Broadway-stykket for å jobbe med en plate. Det viste seg å være et ganske smart trekk for divaen.

Deretter svingte vi over i honky-tonk-ragtime: «Thank God I'm Old!» var den glitrende låten vi fikk servert – en av disse Coleman-låtene som setter seg fast i hodet med en gang. Etter dette fikk vi et raskt tilbakeblikk på Whites CV, inkludert James Baldwins «The Amen Corner». Det var Baldwin som førte henne til nypremieren av «The Wiz», der hun var understudy for Dorothy frem til hun fikk overta rollen. Agenten fikk det til til slutt, selvfølgelig. Hvor hadde vi vært uten alle disse i kulissene som dytter dører litt mer åpne hver eneste dag i jakten på fremgang?

Så kom en majestetisk versjon av Charlie Smalls’ fantastiske «Home» fra Diana Ross-katalogen, en fremføring som mestret tempoet i fortellingen perfekt og visste nøyaktig når støtten og fyrverkeriet skulle settes inn (det kommer på den siste noten!). Men den virkelig sjarmerende siden ved dette er den romslige og avslappede samtalen mellom Rudetsky og hans alltid pratsomme gjest. Det er sagt før, men dette konseptet fungerer virkelig best når musikalsk leder har gamle venner på besøk. Og hvem kan vel si at det er feil å ha gode venner?

Seth Rudetsky

Hva kunne vel vært bedre enn å høre Fats Waller og Andy Razafs «Keepin' Out Of Mischief Now», utvilsomt hentet rett fra «Ain't Misbehavin'» – en revy som har hatt en formidabel renessanse her i Storbritannia i det siste. Og ja, hun som understudy fikk faktisk en anmeldelse for sin innsats i matineeforestillingene av «Dreamgirls» (noe som skjer svært sjelden), og de glitrende anmeldelsene spredte seg som ild i tørt gress i teatermiljøet. Derfra gled vi over i en gnistrende gjennomgang av «I Am Changing» (Henry Krieger/Tom Eyen) – en ekte diva på sitt aller beste, spesielt i de frie vokalpartiene og improvisasjonene: sjelfullt og perfekt tilpasset sangens dramatikk. Teppefall!

Hun har også vært med i «Once On This Island» (Ahrens/Flaherty), og ga oss sangen som ble kuttet fra det showet, «Come Down From The Tree». En sjarmerende låt, selv om den kanskje ikke helt treffer det universet publikum vil tilbringe tid i. En mer livlig historie fikk vi i samba-rumba-nummeret «Fairy Tales» av Anita Baker; som alt annet Lillias synger, ble den transformert til noe kraftfullt og pulserende. Men i stedet ble vi tatt med inn i Cy Coleman og Ira Gasmans «The Life», og livet slik Sonya lever det i «The Oldest Profession». (Den dekadente tonen treffes perfekt her i denne musikalen med sitt litt vågale tema). Seth klarte til og med å styre det hele trygt i havn. Lillias White imponerte igjen med en utrolig allsidig og levende tolkning. Rett og slett formidabel!

Les andre anmeldelser i Seth Concert Series