ANMELDELSE: Shook, Southwark Playhouse - Little ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Shook, et skuespill av Samuel Bailey presentert av Papatango på Southwark Playhouse.

Joshua Finan (Cain). Foto: The Other Richard Shook Southwark Playhouse Little,

1. november 2019

5 stjerner

Bestill billetter nå Det har vært litt av en uke for nyskapende dramatikk, med flere førsteklasses forestillinger på plakaten.  Det føles nesten som om teateret forsøker å skape en motvekt til de fallende standardene i det offentlige liv ved å produsere kunst av stadig mer astronomisk kvalitet.  Her på Newington Causeway i Sør-London, hvor Chris Foxons produksjonsselskap Papatango starter en profilert nasjonal turné (turen fortsetter til Hope Street Theatre i Liverpool, Theatr Clwyd i Mold, Stephen Joseph i Scarborough og Marlowe i Canterbury, selv om jeg ikke ville blitt overrasket om flere spillesteder blir lagt til dette garantert utsolgte løpet), har de satt opp en ny liten perle for vår granskning og glede.

Andrea Hall (Grace) og Ivan Oyik (Riyad) Foto: The Other Richard

Forfatteren Samuel Bailey er et ferskt navn innen dramatikken.  Han kommer opprinnelig fra West Midlands og utviklet arbeider med Bristol Old Vic, Tobacco Factory Theatres og Theatre West, før han flyttet til London og ble en del av London Old Vic 12 og Orange Tree Writers' Collective.  'Shook' ble i utgangspunktet støttet av et MGCfutures-stipend, og er hans første helaftens skuespill (90 minutter uten pause). Det er en av de mest overveldende og kraftfulle debutene jeg noensinne har sett.  Denne mannen er et massivt talent.  Da vi i går kveld nådde slutten av hans utrolig tette og treffsikre skildring av tre menn ved en ungdomsanstalt, føltes det som om hele publikum i den intime salen med drøyt 120 plasser var samstemte i at vi hadde vært vitne til en av tiårets viktigste teaterdebuter.

Josef Davies (Jonjo) og Ivan Oyik (Riyad) Foto: The Other Richard

Baileys gave – og den er stor – er hans evne til å ta vanlige mennesker og la dem representere store ideer og voldsomme følelser, alt utført med en diskresjon og letthet som gjør at man knapt merker det enorme håndverket bak.  I regissør George Turveys (medgrunnlegger og kunstnerisk leder av kompaniet) tilsynelatende enkle, ribbede og nesten handlingsløse produksjon, blir vi umerkelig dratt dypere og dypere inn i livene til de tre unge mennene.  Vi ender opp med å bry oss fundamentalt om skjebnene deres nesten før vi selv skjønner det.  I Jasmine Swans rå og klassisk naturalistiske scenografi (som også strekker seg til hver minste detalj i kostymene), får vi et tilsynelatende konvensjonelt «rom» der handlingen utspiller seg.  Det er nådeløst belyst av Johanna Town, og akkompagnert av Richard Hammartons tøffe musikk og lyddesign.  Bailey slipper likevel luft inn i dette universet ved å ta foten av gasspedalen med seks avbrekk: Disse markerer tidens gang – notert på klasserommets tavle – og lar den usette, men tidvis hørte verdenen utenfor få øve sin innflytelse på livene til våre tre (anti)helter.

Joshua Finan (Cain) og Ivan Oyik (Riyad). Foto: The Other Richard

Modellen for dette er selvfølgelig Jean Genets 'Dødsdansen' ('Haute surveillance') – selve ur-dramaet om fengselstilværelsen, der tre fangers posering og manøvrering blir en mytisk undersøkelse av menneskets kår.  Her blir dynamikken utfordret av en kvinnes tilstedeværelse, og hun bærer det betegnende navnet Grace (nåde).  Hennes oppgave, som fungerer som en nesten guddommelig inngripen i livene deres, er å lede et kurs i foreldrerollen: Alle tre er, eller skal snart bli, fedre.  Barna deres er imidlertid langt unna, adskilt av det britiske fengselsvesenets ubøyelige regler – mennene viser aldri engang et bilde av barna sine – men de bruker plastdukker for å øve på grunnleggende omsorg.  At disse lekene er så sørgelig utilstrekkelige erstatninger for den ekte varen, blir til slutt den fysiske personifiseringen av denne hjerteskjærende fortellingen.  Andrea Hall er perfekt som den velmenende, men uunngåelig litt distanserte læreren, som stille forsøker å bringe menneskelighet inn i anstaltens metallgrå indre, smertelig klar over hvor ofte oppgaven virker håpløs.  Storbritannia har en av de høyeste andelene av fengsling og tilbakefall i den utviklede verden.  Det er ingen ting å være stolt av.

Joshua Finan (Cain). Foto: The Other Richard

Men det er trioen av innelåste ungdommer som virkelig fanger interessen.  Baileys presise øre for troverdig dialog og hans instinktive mestring av tempo, struktur og stemningsskifter gjør ham i stand til å gi disse tre karakterene en dybde og kompleksitet man vanligvis forbinder med langt mer erfarne dramatikere.  Josh Finan er den støyende virvelvinden Cain, hvis voldsomme og nærmest ballettaktige energi er selve den rystende kraften i dramaet.  Hans utvalgte offer, Josef Davies' ekstremt innadvendte og skadeskutte Jonjo, er den som endrer seg mest foran øynene våre.  Han vokser i selvtillit og blir mer avslappet etter hvert som han åpner seg og avslører de grusomme hendelsene som førte ham til denne cellen.  Men sjefen i flokken er Ivan Oyiks mutte, karismatiske og rappkjeftede Riyad: Han er også omdreiningspunktet for mye av humoren i deres dynamiske og friske ordvekslinger.

Til syvende og sist, selv om de aldri ber om det, ender disse tre med sine ødelagte og farlige liv opp med å vinne publikums hjerter fullstendig.  Når vi gir dem den omtanken og det engasjementet, må vi spørre oss hvorfor samfunnet vårt virker så ute av stand til å møte dem med veiledning og omsorg tidligere.  Det er en tankevekkende refleksjon å ta med seg fra teateret.  I forordet til den publiserte teksten av stykket, overlater Bailey det siste ordet til «gutta der hjemme, som synes teater er søppel, men som i en eller annen form finnes i hvert eneste stykke jeg noensinne har skrevet».  Dette er for dem, fordi de er oss.

SHOOK TURNÉDATOER