ANMELDELSE: Surfacing, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Surfacing av Tom Powell på Mercury Theatre, Colchester.

Surfacing Mercury Theatre, Colchester.

4. mai 2024

3 stjerner

Gjennom bruk av teknologi for å symbolisere psykisk helse og nevrodiversitet, utforsker Tom Powells stykke den eskalerende krisen hos NHS-terapeuten Luc når hun møter en pasient, Owen, som befinner seg i en lignende situasjon som henne selv. Hennes indre tanker projiseres på en skjerm, og lydsporet demonstrerer den enorme avstanden mellom hennes meditative mantraer og det mylderet av følelser hun faktisk opplever. Begge har mistet et søsken i en drukningsulykke, og den eneste veien videre er å oppsøke stedet der det skjedde. Siden stykket avhenger så i stor grad av teknologi, svekkes dessverre inntrykket når teknikken svikter; en teknisk stopp førte til et lengre opphold i forestillingen. Selv når man ser bort fra dette, fremstår stykket noe overskrevet, og det kunne med fordel vært strammet inn for å skape en mer slagkraftig opplevelse.

Skuespillerprestasjonene er sterke, og til tider føltes de mer enn tilstrekkelige i seg selv. Stykkets kjerne skinner virkelig gjennom Sarah Livingstones overbevisende tolkning av Lucs kronglete og engstelige reise, mens Jerome Yates imponerer som Owen og i en rekke andre roller. Dette inkluderer en laboratoriemus som Luc nesten måtte drukne og deretter redde i et medisinsk eksperiment – et grep som er morsomt første gang, men som blir overbrukt. Tilsvarende gjør forestillingen gode poenger om ventelister og behovet for å snakke med et menneske fremfor å krysse av i bokser og forholde seg til automatiserte menyer. Lucs sjef spilles først av Yates som en robotaktig leder, og senere teknologisk i en dialog med Luc som en reinspikka robot. Dette gjentar poenget unødig, og jeg lurte på om én scene hadde vært mer effektivt. Skuespillerne bærer sensorer for å samhandle med teknologien, men stykkets styrke ligger i Powells manus, som inneholder mye god dialog.

Teknologien er kanskje banebrytende, men scenografien er enkel, muligens fordi forestillingen er på turné. Likevel sitter man igjen med et litt hjemmelaget preg som gjør at publikum ikke blir helt oppslukt. Til tross for at karakterene står på kanten av katastrofe, føles innsatsen aldri kritisk høy; man tviler aldri på at de vil overleve. Likevel er det mye å beundre i både skrivingen og skuespillet, og stykket er svært lærerikt.