ANMELDELSE: Take Me To The World, YouTube-strømming ✭✭✭✭✭

Ray Rackham anmelder Take Me To The World, en strømmet konsert for å feire Stephen Sondheims 90-årsdag, presentert av Broadway.com på YouTube.

https://youtu.be/A92wZIvEUAw

Take Me To The World

Strømmes via YouTube

26. april 2020

5 stjerner

Se den på nettet

«Nok et år, nok en Sondheim-hyllest», lyder den velkjente spøken i teaterverdenen. Den første fant sted for førtiåtte år siden, da Broadway-eliten inntok settet til den opprinnelige oppsetningen av A Little Night Music for å synge Mesterens daværende repertoar (som var spekket med skatter selv før verden fikk Sweeney Todd og Sunday in the Park). Sondheim har blitt hyllet i Royal Albert Hall, Carnegie Hall, og til og med i Hollywood Bowl (kanskje i et forsøk på å garantere at Streisand skulle dukke opp). Det virker faktisk som om historiens største nålevende Broadway-komponist rett og slett ikke kan blåse ut lysene på kaka uten at et medfølgende orkester insisterer på å spille med.

En stund så det imidlertid ut til at vi ikke skulle få den store, stjernespekka feiringen for årets betydningsfulle 90-årsdag; kanskje fordi det ikke var mer igjen å hylle etter alle de tidligere rundene. Men så inntraff en global pandemi, og Broadway bestemte seg for å sende inn selve A-laget for å markere anledningen.

Melissa Errico

Stol på at Broadway gjør det bedre enn alle andre! Nesten alle de største navnene fra Broadway-scenen stilte opp for «Take Me to the World: A Sondheim 90th Birthday Celebration», og med «stilte opp» mener vi at de faktisk «holdt seg hjemme». For kanskje første og eneste gang fikk vi se den amerikanske musikaladelen sitte på sine akustisk vakre baderom, filme selfier i staselige hjem, sitte ved egne øvingspianoer eller stå (ganske passende) ved en «elv på en (ikke så) vanlig søndag». Barn, kjæledyr og AirPods var hyppige innslag i denne sosiale distanserings-triumfen som var så storslått i all sin enkelhet. Kanskje vil Sondheims 90-årsdag bli stående som et særegent øyeblikk i tiden, hvor stjernene ønsket oss velkommen inn i stua ikledd koseklær, og leverte ikke bare en kveld for historiebøkene, men minnet oss på at «ingen er alene». Dette ble nydelig demonstrert av Melissa Errico – som herved befestet sin posisjon som Barbara Cooks etterfølger som både den fremste tolkeren av Sondheim og en mester i kunsten å agere gjennom sang. Etter sin versjon av «Children and Art» fra SUNDAY IN THE PARK WITH GEORGE, hastet hun av gårde for å lage middag til familien. Artisteri og hverdag i en musikalsk forening som bare Sondheims verk kan romme.

Ann Harada, Austin Ku, Kelvin Moon Loh og Thom Sesma

Tekniske utfordringer til side (verden er i kaos hvis vi ikke kan tilgi forsinkelser og litt tvilsom lip-syncing) – denne hyllesten var en overflod av rikdom. Fra Stephen Schwartz som åpnet showet med en vakker gjengivelse av «Prologue» fra FOLLIES, til Bernadette Peters' rørerende elegante acapella-versjon av «No One Is Alone» fra INTO THE WOODS. To forhåndsinnspilte øyeblikk skilte seg ut, der dyktig klipping og delt skjerm virkelig fikk bidragene til å hoppe ut av ruten. Den første var overturen til MERRILY WE ROLL ALONG; i en teknisk bragd kom dusinvis av Broadway-musikere sammen i en forrykende start på kvelden som la lista høyt. Deretter ga Ann Harada, Austin Ku, Kelvin Moon Loh og Thom Sesma en unik fremføring av «Someone in a Tree» fra PACIFIC OVERTURES, komplett med blikk opp og ned på skjermen som en prikkfri «Brady Bunch». De ga sangen liv på en uanstrengt måte og traff tidsånden så presist at isolasjon plutselig føltes helt greit et øyeblikk.

Beanie Feldstein og Ben Platt

Det var øyeblikk av pur sjarm (Beanie Feldstein og en barten-prydet Ben Platt i snekkerbukse som sang «It Takes Two» stakk av med den prisen), intelligente låtvalg (Judy Kuhn og Brian Stokes Mitchell fremførte som forventet mindre kjente sanger som vil bli sittende hos seerne), og lavmælt briljans (Aaron Tveit ved et vindu i et folketomt New York som sang «Marry Me a Little» fra COMPANY garanterte en tåre eller to verden over).

Jake Gyllenhaal og Annaleigh Ashford

De største sangene var reservert for de største stjernene: Jake Gyllenhaal gjentok «Move On» via delt skjerm med Annaleigh Ashford, mens Patti LuPone sto foran bokhylla si og sang det som kanskje er Sondheims mest selvbiografiske sang, «Anyone Can Whistle».

Patti LuPone

Uten tvil var Chip Zien, som sang «No More» hele 34 år etter at han skapte rollen på Broadway, Donna Murphy som sang «Send in the Clowns» rammet inn av et piano og tulipaner, og Elizabeth Stanleys overraskende fremføring av «The Miller’s Son» kveldens kunstneriske høydepunkter. Men hvem kunne vel unngå å bli beveget av Mandy Patinkins subtile artisteri der han sang «Lesson #8» stående ved en elv?

Christine Baranski, Audra McDonald og Meryl Streep.

Slike hyllester har alltid det ene øyeblikket alle snakker om dagen derpå, og Sondheims 90-årsdag var intet unntak. Christine Baranski, Meryl Streep og Audra McDonald – i hver sin hvite morgenkåpe og med hver sin flaske brennevin – ga en knivskarp fremføring av «The Ladies Who Lunch». Det overgikk hele Zoom-formatet og ble (med den dypt savnede Elaine Stritchs ord) det tre-akters skuespillet vi alle hadde ventet på. Undertegnede ga stående biffall i egen stue da McDonald muntert utbrøt at hun hadde «gjort alt feil» helt til slutt.

Raul Esparza

Som i alle slike konserter handler trikset om å balansere vertene og artistene. Kjendisfaktoren blant de som bare skulle si noen velvalgte ord var mildt sagt skyhøy. Produsert og ledet av Raul Esparza (som selv ikke er fremmed for en hovedrolle eller to i en Sondheim-musikal), ga de medvirkende oss en forfriskende direkte, ærlig og intim hilsen til både Sondheim og

Bernadette Peters

oss andre. Enten det var Joanna Gleason som tilsto at «det er din bursdag, men du er gaven», eller Nathan Lanes innsikt om at han er et «hyggelig geni», så kom gåsehudfaktoren for alvor da Steven Spielberg innrømmet at Sondheims filmkunnskap overgikk hans egen. Og Victor Garbers stemme kunne fremdeles smeltet smør!

Leken, lengtende og fullstendig selvbevisst (akkurat som verkene den feirer) – Take Me To The World har mer enn fortjent sin plass blant de hyllestene det vil snakkes om, og som vil bli spilt millioner av ganger på YouTube i årene som kommer. I to timer lyttet verden virkelig til hverandre og til seg selv. Da Peters sang «sometimes people leave you halfway through the woods», brast det for denne anmelderen; det var som å høre teksten for aller første gang igjen. Bravo, Steve, vi ses neste år.

Bilder: Broadway.com