ANMELDELSE: The Color Purple In Concert, Cadogan Hall ✭✭✭✭✭

Seyi Omooba (Nettie), Marisha Wallace (Celie) og Rachel John (Shug). Foto: Scott Rylander The Color Purple in Concert Cadogan Hall

21. mai 2017

Fem stjerner

Når de fleste av Londons teatre holder stengt på søndager, finnes det ikke noe bedre tidspunkt for å samle West Ends aller fremste sangere. I denne gallafremføringen av The Color Purple spenner de medvirkendes meritter fra Aladdin til Miss Saigon og The Book of Mormon, noe som viser frem et utvalg av bransjens beste stemmer.

Konsertformatet vil alltid ha sine begrensninger. I dette tilfellet var det noen klønete sceneoverganger og litt stive regivalg. Lydnivået var heller ikke helt optimalt, da bandet periodevis overdøvet sangerne og ensemblet overgikk solistene. Noe av dialogen var også vanskelig å oppfatte på grunn av akustikken.

Sannheten er likevel at man ikke ser The Color Purple for dialogens skyld. Partituret til Brenda Russell, Allee Williams og Stephen Bray – med impulser fra gospel, jazz, ragtime med mer – er utrolig gripende, og det er aldri et kjedelig øyeblikk. Det er umulig å ramse opp høydepunkter uten å nevne nesten hvert eneste musikalnummer, alle fjellstøtt ledet av James Taylor og hans åttemannsorkester, som musikalsk sett ikke trådte feil en eneste gang i løpet av kvelden.

Marisha Wallace og Rachel John. Foto: Scott Rylander I hovedrollen som Celie finner vi Dreamgirls-understudi Marisha Wallace, en artist som virkelig er født til å synge. Fra kraftfull, svevende belt til de roligere, mer sårbare partiene – Wallace mestrer alt. Hennes forrykende tolkning av «I’m Here» får hele salen til å reise seg og står som selve høydepunktet i en seiersmarsj av en prestasjon. Øyeblikket der Celie endelig klarer å bryte ut av forholdet til sin voldelige ektemann ble møtt med dundrende applaus; Wallace får oss til å heie på henne fra første sekund.

Den kommende Hamilton-stjernen Rachel John stråler av tiltrekningskraft som Shug Avery, samtidig som hun fanger frykten hos en kvinne som vet at hun lever av sitt utseende. Solonummeret «Too Beautiful For Words» etterlot publikum trollbundet. Tyrone Huntley, kjent fra Jesus Christ Superstar, beviser nok en gang at han er en naturlig showmann og en fabelaktig entertainer i rollen som Harpo. Sammen med den hylmorsomme Wendy Mae Brown som kona Sofia – som har publikum i sin hule hånd med bare et lurt blikk – tilfører paret akkurat den rette dosen humor til forestillingen.

Tyrone Huntley og Wendy Mae Brown. Foto: Scott Rylander

Et sterkt og livlig ensemble langs bakre del av scenen tilfører grenseløs energi, med rom for å danse, posere og briske seg slik numrene krever. Mennene får sjansen til å rykke frem på scenen for å backe Harpo i den livlige «Brown Betty», mens andre akt gir damene muligheten til å innta rampelyset med herlig holdning og stil i «In Miss Celie’s Pants». Kvelden gnistrer virkelig til idet publikum får et glimt av hvor sensasjonell en fullverdig sceneoppsetning kunne ha vært. Ellers stjeler ofte Bernadette Bangura, Rochelle Jackman og Krishana Parker scenen som en trio av sladrende kirkekvinner, med imponerende vokalprestasjoner fra alle tre.

The Color Purple er en utrolig maktdemonstrasjon av talent som det er umulig å forlate uten å være dypt beveget. Etter en stående ovasjon midt i en sang, bryter Marisha Wallace kort den fjerde veggen og ser ut over sitt publikum som Celie: «Se på alle disse menneskene...» funderer hun lykkelig. «Se på denne dagen.» Se på denne dagen, ja. Og for en dag å få være vitne til.