ANMELDELSE: The Curious Case Of Benjamin Button, Southwark Playhouse ✭✭✭

Julian Eaves anmelder The Curious Case Of Benjamin Button som nå spilles ved Southwark Playhouse.

James Marlowe og Philippa Hogg i The Curious Case Of Benjamin Button. The Curious Case of Benjamin Button Southwark Playhouse,

Fredag 17. mai 2019

3 stjerner

Bestill billetter

Dette er en flott produksjon som leverer på de fleste områder, med ett unntak: manuset.  Basert på en obskur (og kanskje fortjent glemt?) surrealistisk novelle av F. Scott Fitzgerald, tar dette oss langt bort fra hans vante territorium med cocktailer og narsissister, og kaster oss inn i en bisarr verden der hovedpersonen blir født som en 70 år gammel mann og deretter eldes baklengs – han blir stadig yngre fra scene til scene.  Fra tid til annen ser vi teaterforestillinger som forsøker å fremstille tiden som går baklengs, og det ser aldri ut til å fungere – heller ikke her.  For å gjøre de dramaturgiske utfordringene enda større, virker selve drivkraften i handlingen å være en skildring av tidens gang gjennom livene til helt vanlige mennesker, som det egentlig ikke er så mye å si om.  Bortsett fra det faktum at en av dem – av grunner forfatteren aldri helt forklarer (ensemblet prøver seg på noe med at flo og fjære går baklengs) – tilfeldigvis lever livet sitt i feil rekkefølge.

På et litt pretensiøst vis har historien en viss naivistisk sjarm i sin erklærte metafor om livets mening.  Produsent, regissør, manusforfatter og tekstforfatter, Jethro Compton, mener tydeligvis at det ligger mer enn nok i historien til å holde på interessen i to og en halv time.  Men jeg er ikke helt overbevist.

James Marlowe og ensemblet

Jeg antar at det kommer an på hva man mener teater skal være.  Produksjonsnivået her er virkelig eksemplarisk.  Scenografien er praktfull – inne i den lille salen The Little – og er nydelig lyssatt av den svært talentfulle Schoenlatern.  Kostymene til Cecilia Trono er troverdige for tidsperioden (ja, dette er nok en nostalgi-fest med fattige-men-ærlige typer som lydig følger konvensjonene fra første halvdel av det 20. århundre).  Bevegelsene til Chi-San Howard er livlige og kraftfulle; de stampende og rytmiske bevegelsene kombinert med den dristige historiefortellingen gir følelsen av at hvis Shared Experience og 'Stomp!' hadde samarbeidet om en musikal, ville resultatet sett akkurat slik ut!  Michael Woods fyller rommet med dundrende korniske bølger og sørgmodige kirkeklokker.

Alt dette er vakkert, men ingenting forbereder oss på forestillingens virkelige stjerne: musikken til musikalsk leder og komponist Darren Clark.  Dette er et modig steg fremover for Clark, hvor de musikalske elementene er mye tettere sammenvevd med dramaet enn det jeg tidligere har opplevd i hans arbeid – og deri ligger både velsignelsen og utfordringen.  Den musikalske stilen er, som forventet fra Clark, folkemusikk.  Men i motsetning til hans tidligere verker som jeg har sett, mangler dette stykket engasjerende dramatiske hendelser.  Joda, det skjer 'ting' som utspiller seg som en biografisk såpeopera, men svært få av dem kommer i skarpt nok fokus til at vi som publikum bryr oss særlig om utfallet.

Ensemblet i The Curious Case Of Benjamin Button

Grunnen til denne likegyldigheten er, som nevnt, manuset.  For mye energi går med til å 'fortelle' oss om ting, i stedet for å 'vise' oss hvordan og hvorfor det skjer.  De mange fortellerstemmene som er lagt til skuespillerne mens de hopper ut og inn av roller i en historie om en mann som egentlig var en ingen, ender opp med å kvele dramaet under sin egen forklaring.  Bare én scene, et stykke ut i andre akt, vekkes ordentlig til live på scenen. Skuespillerne må elske denne scenen, da det er det eneste øyeblikket hvor manuset lar dem gjøre det de er best til: å spille teater.  Resten av tiden er de bare 'fortellere' som må traske seg gjennom side etter side med «han sa» og «hun sa».

For det andre virker dramaets beskjedne ambisjon (en forestilling om 'øyeblikk', for å bruke Clarks ord) å krasje med musikkstilen.  Folkemusikken domineres av et sterkt narrativ og emosjonell direkthet som ikke helt passer de subtile nyansene manuset virker å strekke seg etter.  Valget om å unngå avbrytelser i fortellingen peker også bort fra balladopera og mer i retning av noe slikt som 'Pelleas et Melisande'.  Det er noen godt integrerte musikalske mellomspill, men det meste av musikken er en rekke låter fremført av fem skuespiller-musikere som vi høflig kunne ha klappet for, før vi tuslet ut i baren for en drink til.

Når det gjelder skuespillerne, gir de alt og gjør alt som forventes av dem.  De jobber utrettelig gjennom forestillingens 150 minutter; de synger, danser, spiller instrumenter og flytter på kulisser med en enorm energi.  Matthew Burns, Rosalind Ford, Joey Hickman, Philippa Hogg og James Marlowe gjør alt manuset ber om, og mer kan man ikke forlange.  Det er ikke deres feil at manuset tvinger dem gjennom et minefelt av klisjeer og forutsigbare vendinger i det som burde vært alt annet enn en kjedelig ferd.  De må til enhver tid oppholde seg i en realistisk verden der den eneste interessante hendelsen er helt urealist, og dermed aldri føles helt ekte.  Musikken til Darren Clark sørger for at opplevelsen er behagelig nok, men manuset gir ham aldri de samme mulighetene for 'bitt' som gjorde verk som 'These Trees Are Made Of Blood' så energiske.  Teknisk sett er dette verket mer sofistikert; kunstnerisk sett er det dessverre litt skuffende.

BESTILL BILLETTER TIL THE CURIOUS CASE OF BENJAMIN BUTTON