ANMELDELSE: The Hand Of God, Talking Heads, iPlayer ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Kristin Scott Thomas i Alan Bennetts The Hand of God, presentert som en del av Talking Heads-serien som nå kan strømmes på BBC iPlayer.

Kristin Scott Thomas i The Hand of God (Talking Heads) Talking Heads: The Hand of God.

Strømmes nå på BBC iPlayer

4 stjerner

Se nå

Jeg har alltid ansett The Hand of God som en av de svakeste i serien, da den er lettere i tonen enn flere av de senere Talking Heads-monologene. Dette skyldes hovedsakelig to ting: For det første er Celia en enormt snobbete og usympatisk karakter, og for det andre har jeg vanskelig for å kjøpe det store klimakset. (Hvis du aldri har sett den, kan denne anmeldelsen inneholde avsløringer.) Likevel er Kristin Scott Thomas så perfekt i rollen som Celia, der hun spiller litt mot sin vante type, at hennes snobbete og kjølige ytre begynner å glippe mellom fingrene hennes som en uvurderlig antikvitet.

Celia ser på antikvitetsbutikken sin som sitt eget lille rike for det raffinerte. Hun er syrlig overfor kunder som kommer med gjenstander og hevder de har sett lignende bli verdisatt til store summer på Antiques Roadshow (Skape eller skrot), spesielt siden Celia ikke engang eier en TV. Hun selger «ordentlige bondemøbler», klokker (fordi hennes avdøde ektemann jobbet med bombeutslettelse) og tidsriktig keramikk. Hun kunne aldri funnet på å selge teddybjørner eller drive med binæringer som chutney og syltetøy. Hun overvåker konkurrentene som en falk og hevder hun gjennomskuer kunder som prøver seg på «verdens eldste triks». Hun får øye på gamle frøken Ventrice utenfor vinduet, og som hun gjør gjennom hele monologen, ramser hun opp verdisakene hun har sikret seg fra henne, bemerker den vakre kamébrosjen hun har på seg, og konstaterer at hun ser litt skrøpelig ut. Før man vet ordet av det, sitter hun ved frøken Ventrices sykeseng (som hun gransker med et eksperts blikk) mens hun kartlegger skattene i hvert rom i håp om å slå kloa i flere gjenstander. Så dukker en lenge glemt niese opp, arver alt, og gir Celia en eske med «nips» som takk for hjelpen. En fin bilderamme med en stygg skisse i. Hun selger den for 100 pund til en ung mann og er strålende fornøyd med det, samt bonusen om at han vil komme tilbake for et bord hun ikke har fått solgt på over et år. Men det er selvfølgelig han som har lurt henne med det eldste trikset i boka – skissen er en tidlig Michelangelo av «Guds hånd», verdt millioner.

Jeg synes fortsatt det er vanskelig å svelge at denne skulle ligge i en eske i et gammelt hus på landet, og at Celia – selv om malerier ikke er hennes spesialfelt og hun aldri har sett åpningen av South Bank Show og dermed ikke kjenner igjen fingeren – ikke skulle ha fattet mistanke om verdien. Likevel formidler Scott Thomas Celias sosiale fallhøyde på mesterlig vis gjennom en rekke ulike smil. Det nedlatende smilet hun gir kundene, den ektefølte gleden når hun tror hun har solgt bordet og fått en uventet bonus for bildet, og det falske, knuste smilet hun retter mot kameraet når hun avslører millionbeløpene hun lot gå rett gjennom fingrene sine. Hun drar i ermene på sin falmede, billige genser og titter bort på syltetøyet og chutneyen hun nå er nødt til å selge. Butikken er nå full av nysgjerrige folk som bare vil glane på henne. Det er et vakkert utformet stykke med strålende scenografi, og Jonathan Kents regi toner gradvis Celia ned mens den siste scenen utspiller seg. Jeg feilvurderte stykket i starten, for denne versjonen får det virkelig til å skinne. Jeg får bare håpe at ikke alle antikvitetshandlere er som Celia….

Andre anmeldelser av Talking Heads Les vår anmeldelse av An Ordinary Woman Les vår anmeldelse av The Shrine Les vår anmeldelse av Soldiering On Les vår anmeldelse av Her Big Chance Les vår anmeldelse av The Outside Dog Les vår anmeldelse av Bed Among The Lentils