ANMELDELSE: The Litterati, The Vaults ✭✭✭

Roseanna Brear (Reeda), Mitchell Fisher (Sunny), Sarel Rose (Dux), Eleanor Crosswell (Millie) og Andy Umerah (Twix) i The Litterati The Litterati

The Vaults

26. januar 2017

Mens jeg står i kø for å komme inn på Cavern-teatret i «The Vaults» – et herlig rufsete lokale med mange rom, lunt plassert i dypet av Waterloo under den graffitimalte gaten Leake Street – slår det meg hvilket fantastisk potensial som bor i fringe-teateret. Det er god stemning overalt; par og vennegjenger spretter forventningsfulle gjennom festivalen, mellom komedie, kabaret og teaterstykker med et imponerende mangfold. Det hele føles inkluderende og oppslukende, og slike arrangementer får meg virkelig til å føle meg heldig som bor i London.

The Litterati utnytter dette rommet til det fulle, og skildrer gruppens underjordiske tilholdssted i all sin uromantiske elendighet, dekorert med ødelagte senger og råtne madrasser. Stykket sentrerer rundt Millie (Eleanor Crosswell), en entusiastisk og naiv vordende journalist, som er i ekstase over muligheten til å dokumentere «The Litterati» og få historien sin publisert i VICE. Dette er en falmende subkultur, som en gang viet seg til kunsten å filosofere og starte opprør, og de møter henne med fiendtlighet og mistenksomhet. Med hjelp fra Twix (Andy Umerah), gruppens mest elskverdige medlem, får Millie tilgang til deres verden, og hun oppdager snart at livet som utstøtt ikke er fullt så forlokkende som det ser ut til fra utsiden.

I likhet med den greske skulptøren i Pulps «Common People», tiltrekkes Millie av tanken på å være en outsider, men hun forstår ikke hvordan det faktisk føles å leve et liv uten mål, mening eller kontroll. Dette blir mesterlig dissekert av gruppen, ikke minst av den skremmende lederen Dux (den utmerkede Sarel Rose), som stadig minner Millie på at hun ikke er på «feriekoloni», og leverer en fenomenal monolog om det å skape seg et eget «rom» i en verden som ikke bryr seg.

Eleanor Crosswell og Sarel Rose i The Litterati

Glimt av Millies hjemmeliv med kjæresten Hattie (Gabrielle Nellis-Pain), sammen med avsløringer om hennes privilegerte og skjermede oppvekst, vitner om en trygghet og støtte som The Litterati mangler helt. Men takket være Crosswells engasjerende skuespill, forstår vi hvorfor gruppen virker så tiltrekkende på Millie. Hun formidler en desperasjon og ensomhet bak sitt smilende ytre; en representant for «millennials» som raser mot en usikker både global og personlig fremtid.

I så henseende gir stykket et verdifullt perspektiv ved å sette hennes utfordringer i kontekst gjennom dokumentasjonen av de andre karakterenes vonde historier. Fra Twix' grafiske beskrivelse av hendelsene som førte til gruppens eksil, til Reedas (Roseanna Brear) opprivende skildring av livet på gaten, tvinger stykket oss til å reflektere over hvordan vi henter styrke fra oss selv og andre, på godt og vondt.

Andy Umerah og Eleanor Crosswell i The Litterati

Men til tross for et sterkt ensemble og skarpsindig dialog, føles stykket noe uferdig. Med en spilletid på bare én time og en rekke komplekse temaer, baserer det seg for mye på å fortelle snarere enn å vise publikum viktige utviklingstrekk. Problematisk nok er gruppens anarkistiske, filosofiske og litterære ambisjoner i stor grad begrenset til anekdoter i Millies artikkel, og vennskapsbåndene deres blir dermed svekket i publikums øyne. Selv om det reises interessante spørsmål om hvorvidt The Litterati bare blir legitimert gjennom historiefortelling, gir det også forestillingen et merkelig solipsistisk preg, som om karakterene slutter å eksistere når Millie ikke er til stede.

Gabrielle Nellis-Pain og Eleanor Crosswell i The Litterati

Videre blir forholdet mellom Millie og Hattie – til tross for rørende scener mellom Crosswell og Nellis-Pain – spilt i et slikt tempo at det tidvis tipper over i melodrama. Særlig en krangel om et eksemplar av Foucault, lånt ut av en i gruppen, peker mot dypere problemer enn det som har kommet frem tidligere. De påfølgende kjærlighetssorgene knyttes til en lite overbevisende trekantdrama-konflikt, som igjen blir avgjørende for en ellers treffsikker avslutning.

The Litterati er en fascinerende dekonstruksjon av livet i samfunnets randsone, sett gjennom øynene til den skjermede hovedpersonen. Stykket lider tidvis av melodrama og en tendens til å forklare fremfor å demonstrere fortellingens kjerneelementer. Dette veies likevel opp av ellers skarpt skrevne dialoger og sterke skuespillerprestasjoner. Det er absolutt verdt å se.

Foto: Nick Rutter

FINN UT MER OM VAULTS-FESTIVALEN