ANMELDELSE: The Sweethearts, Finborough Theatre ✭✭✭✭

Jack Derges og Jack Bannon i The Sweethearts. The Sweethearts

Finborough Theatre

25. september 2015

4 stjerner

Bestill billetter Manuskriptet til The Sweethearts åpner med tre sitater om heltemot, inkludert denne tanken fra Ernest Hemingway: "Jo eldre man blir, desto vanskeligere er det å ha helter, men det er på et vis nødvendig." Det er en treffende observasjon som Sarah Page utforsker med briljant kynisme i dette stykket. The Sweethearts antyder at vårt behov for helter er på sitt største når livet er på sitt tøffeste, som om det å sole seg i andres heltemot beskytter en mot tvil på egne evner. Likevel presenteres det også som en tvangstanke som både blender fornuften og tærer på hjertet. Handlingen er lagt til Camp Bastion i Afghanistan sommeren 2014, og The Sweethearts forteller historien om den titulære jentetrioen bestående av Helena (Maria Yarjah), Mari (Doireann May White) og hovedvokalist Coco (Sophie Stevens). Når de ankommer basen for å holde konsert for troppene, blir de tildelt vakter i form av de menige soldatene David (Joe Claflin) og Trevor (Jack Bannon), samt underoffiserene Mark (Jack Derges) og Rachel (Laura Hanna). Trevor og Mark venter på jentene med grenseløs begeistring, mens den sensitive David ser oppdraget som en sjanse til å gjenoppta kontakten med Coco, hans ungdomskjæreste. Et angrep på basen setter kjepper i hjulene for showet, og tvinger Trevor, Mark og Rachel til å søke dekning med de skremte jentene, mens David forsøker å redde soldatenes karismatiske kompanisjef, kaptein Nicholls (Stevie Raine).

Stevie Raine og Sophie Stevens i The Sweethearts

Stykket bugner av feilbarlige helteskikkelser. Mark hevder han gir blanke i å ha reddet livet til en kvinnelig soldat, men deres uavklarte forhold antydes av Laura å være årsaken til hans stadige kvinnebedrifter. Coco er medienes yndling og soldatenes store drøm, men hun forakter presset som kjendisstatusen medfører, og ville gladelig ofret karrierene til Mari og Helena for å kunne leve et normalt liv. Mest fascinerende av alle er kaptein Nicholls, en uanstrengt sjarmerende og kompetent offiser som soldatene forguder som selve symbolet på mot. Men som vi ser i de rystende sluttscenene, har tapet av hans beste venn gjort ham til en dypt bitter mann som ikke nøler med å ydmyke andre for å døyve egen følelse av maktesløshet.

The Sweethearts er et stykke som suger deg rett inn i handlingen. Page har et usedvanlig øre for dialog, og hver karakter har en unik og interessant stemme – ingen enkel prestasjon når åtte karakterer deler de samme to altoppslukende yrkene. Hun støttes av et fabelaktig skuespillerensemble, en fintfølende regissør i Daniel Burgess og en detaljrik, klaustrofobisk scenografi. Siden publikum sitter bare noen få meter fra scenen, kan man formelig føle spenningen og kjenne lukten av adrenalinet som pipler fra skuespillernes porer.

Menneskeligheten i Pages karakterer dekonstrueres gjennom stykket med kirurgisk presisjon. Jack Derges er svært overbevisende som den selvsikre Mark, som virker å være på konstant flukt fra sin egen frykt. Jack Bannons Trevor er et herlig vulgært innslag, tidvis sårbar og tidvis mørkt umoden. I kontrast står Laura Hannas Rachel som en reflektert og misfornøyd skikkelse; ofte fornuftens stemme, men hennes komplekse følelser for Mark og kaptein Nicholls hindrer henne i å gripe inn i den traumatiske nest siste scenen. Det er en nyansert og fengslende prestasjon.

Stevie Raines tolkning av kaptein Nicholls er avgjørende for stykkets kvalitet, og han spiller rollen med stor autoritet. Han er så overbevisende som den farsaktige og herdede offiseren i første akt at soldatenes nesten religiøse beundring for ham tidvis føles litt i overkant, spesielt i Marks inderlige erklæring om sin egen ubetydelighet i forhold til alt kapteinen har oppnådd. Hans bidrag i siste akt gjør Pages sentrale tema stor ære.

Dorieann May White, Maria Yarjah og Sophie Stevens i The Sweethearts.

Selv om Sophie Stevens og Joe Claflin er utmerkede som Coco og David, representerer karakterene deres det eneste jeg fant problematisk med stykket. Hver for seg er de sterke. Stevens’ Coco fungerer som en perfekt motvekt til White og Yarjahs komiske prestasjoner – et jordnært motstykke til Maris ustoppelige optimisme og Helenas impulskontroll. David er på sin side interessant innadvendt, og Claflin gjør en kjempejobb med å formidle den indre kampen mellom personlige ønsker og profesjonell plikt.

Romans mellom Coco og David føles imidlertid litt uforløst. Den fungerer som en kjærkommen oppmuntring etter mange bitre øyeblikk, og gir glimt av håp midt i elendigheten. Men gjenopptakelsen av forholdet deres utforskes bare gjennom noen få korte møter og hviler for tungt på karakterenes mimring om fortiden. Videre blir den ofte overskygget av de voksende spenningene mellom Coco og de andre karakterene som leder opp mot finalen. Følgelig føltes den dramatiske løsningen på disse konfliktene langt mer meningsfull enn avklaringen av forholdet mellom henne og David – her fortjener Stevens, White og Raine spesiell ros for håndteringen av en svært krevende scene. Siden kvaliteten på forholdet deres spiller en så viktig rolle for slutten av The Sweethearts, forlot jeg teateret mer usikker enn jeg skulle ønske – ikke nødvendigvis en dårlig ting, men det sto i kontrast til den håpefulle fremtiden Page antydet at de skulle dele. The Sweethearts er et virkelig fascinerende stykke, og jeg er overbevist om at Sarah Page har en lysende fremtid som dramatiker. Selv om den sentrale romansen kunne vært sterkere, gjør de rike temaene, den gnistrende dialogen og det gjennomgående strålende ensemblet dette til en uforglemmelig og tankevekkende opplevelse. The Sweethearts spilles på Finborough Theatre frem til 17. oktober 2015

Foto: Scott Rylander