ANMELDELSE: Tick, Tick... BOOM!, Bridge House Theatre ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Jonathan Larsons musikal Tick, Tick... BOOM!, som nå spilles ved Bridge House Theatre SE20.

Foto: Jamie Scott-Smith Tick, Tick... BOOM!

Bridge House Theatre

7. oktober 2019

4 stjerner

Bestill billetter

Da denne fascinerende, vesle Fringe-scenen åpnet for noen år siden, dro jeg rett dit og ble begeistret over hvordan teatersjef Guy Retallack og produsent Rob Harris evnet å skape teatermagi av høy kvalitet på sin knøttlille scene. De valgte forestillinger som passet rommet og besatte dem med de beste talentene. Siden har det blitt en perle i kulturlivet i Penge og et trekkplaster for nysgjerrige besøkende: Med kun 20 minutter med tog fra Victoria er det en attraktiv destinasjon for hele Sørøst-London og omegn. Selv reiste jeg fra Tunbridge Wells og brukte 50 minutter – og med togkort kostet det meg bare £8 tur-retur. Det viste seg å være verdt hvert eneste minutt og hver eneste krone.

Foto: Jamie Scott-Smith

Dette stykket er ett av kun to ferdigstilte verker av den tragisk kortlivede Jonathan Larson, og bærer preg av å være et typisk tidlig verk: Tre unge venner (to gutter og en jente) nyter hverandres selskap i New York City, og en av dem skriver tilfeldigvis musikaler og setter – ja, nettopp – opp et show i 90-tallets svar på en låve. Og forestillingen viser seg å bli... vel, jeg vil ikke røpe alt, men dette er musikalkomedie-land, folkens. Nok sagt. Selv om stykket har en viss rød tråd i fortellingen, fungerer det aller best i skildringen av den sammensveisede trioen. Den domineres av Alex Lodges karismatiske Jon (selve personifiseringen av Larson selv), med kjærlig støtte fra vennene Susan (Georgie Ashford) og Michael (James Hume), som også gjør noen dyktige dobbeltroller som mer perifere karakterer (Jons agent, Jons far...). Forestillingen varer i drøyt en time uten pause og treffer midt i blinken – verken for kort eller for lang. Den føles like mye som en revy som et drama, med mange gode poenger og noen uventede, dypere øyeblikk.

Foto: Jamie Scott-Smith

Partituret er imidlertid forestillingens største bragd, og med støtte fra Jamie Ross på keyboard og gitar bak scenen, høres det mye mer storslått ut enn det faktisk er. Numre som 'Green, Green Dress', 'Johnny Can't Decide', 'Real Life', 'Sugar' og den gripende balladen 'Come To Your Senses' er umulige å glemme når man først har hørt dem. Det er til og med plass til den milde, men teknisk briljante Sondheim-parodien 'Sunday (Brunch)', samt den inderlige 'Why', som Lodge fremfører mens han akkompagnerer seg selv på keyboardet på scenen. Og mer til. Lokalet er så intimt at man dras helt inn i hvert nummer, og de detaljerte og engasjerte prestasjonene gjør at hvert øyeblikk føles som en ekte, levd opplevelse.

Foto: Jamie Scott-Smith

Richard Williamson har sørget for flott lyssetting, og Natalie Johnson står for en stilren scenografi. Phil Lee styrer lyden, men stemmene er nesten utelukkende uforsterket. Paul Harris har lagt til noe bevegelse, selv om man gjerne kunne hatt mer av det. Retallacks regi er hele tiden fokusert på å få frem det menneskelige i karakterene; han kombinerer dette med en stødig og intelligent bruk av scenerommet for å forsterke den dramatiske effekten. Det er rett og slett en perle!