Stephen Collins anmelder høydepunktene fra teateråret 2014

2014 – et strålende år.

På denne tiden av året er det ofte lett å glemme teaterhøydepunktene fra året som har gått. Dagene er korte, julerushet er i full gang, og listen over alt som må gjøres før høytiden senker seg virker uendelig, mens et nytt år lurer farlig nær.

Men ikke i år. Nei, i år har det vært så mange teatralske høydepunkter i London at det er vanskelig å ikke tenke på dem. Og når man blir bedt om å liste opp årets ti beste, blir det virkelig utfordrende.

Så, det skal jeg la være å gjøre. Vel, ikke bare det. I stedet skal jeg trekke frem stykkene, musikalene eller forestillingene som har gjort dypest inntrykk – de som har brent seg fast i bevisstheten og som jeg stadig vender tilbake til.

Årets forestilling 2014 Den passer egentlig ikke inn i noen bås, men John, DV8-produksjonen som ble spilt (og fortsatt spilles) på National Theatre (Lyttelton), var utvilsomt årets teatralske underverk. Tankevekkende, rystende, fundamentalt ekte og teknisk briljant – dette var et stykke teater så bemerkelsesverdig og elektrisk som noe jeg noensinne har sett. Når du først har sett den, blir den værende i deg; den hjemsøker deg, utfordrer dine fordommer og får deg til å undres over menneskeåndens styrke. Den er verdt å se på alle mulige måter – hvis du ikke har sett den ennå, sørg for at du gjør det. Årets nykommer Det har vært mange imponerende gjennombrudd i år, men for meg var den klare vinneren Luke Kempner. Hans enmannsshow The Only Way Is Downton var en makeløs oppvisning i komisk glede. Kempner var morsom, innsiktsfull, sjarmerende og nådeløs – en frisk og original stemme. Merk deg navnet hans; hvis han medvirker i en produksjon, bør du få den med deg. Han er en stjerne i emning. Årets regissør Jamie Lloyd er uslåelig i denne kategorien i år, rett og slett på grunn av bredden og den høye kvaliteten på alt han har levert.  Assassins er en triumf, og 2015 lover godt med The Ruling Class. Årets musikalske leder Også her virker valget opplagt: Graham Hurman. Han jobbet utrettelig med musikken i Stephen Ward, og nå, med Cats, har han vist en mesterlig kontroll over materialet som sørger for at forestillingens puls forblir drivende og spennende. West End er heldig som har ham. Årets koreograf Bare for arbeidet med All I Need Is The Girl fra Gypsy fortjener Stephen Mear denne utmerkelsen. Men når både Gypsy, Pajama Game og City of Angels har dratt nytte av hans sikre stilfølelse og evne til å finne den perfekte dynamikken i hvert nummer, er han det soleklare valget. Beste scenografi Bob Crowley, uten tvil, for hans fantastiske og stemningsfulle dekor i nyoppsetningen av Skylight. Et mesterverk uansett målestokk, og den perfekte rammen rundt stykket. Absolutt genialt. Beste lysdesign Prisen går til... ingen anelse, da de ikke var spesifisert i programmet, men lysdesignet i Golem var helt ekstraordinært og en fundamental del av stykkets visuelle kraft. Feilfritt og klangfullt. Beste mannlige skuespiller (skuespill) Richard Armitages John Proctor i The Crucible på Old Vic var en forbløffende prestasjon, ikke minst fordi den var så uventet. Det var mange andre strålende mannlige prestasjoner i år, men Armitages Proctor var hypnotiserende og fullstendig troverdig. Den har blitt sittende i meg på en måte andre ikke har gjort. Han var på sitt mest overbevisende i stillhetene og i de hjemsøkte blikkene i møte med galskapen rundt seg, men mestret også de voldsomme utbruddene som gjør Proctor til en ekstraordinær karakter. Et rystende portrett av smerte og skyld. Beste kvinnelige skuespiller (skuespill) Linda Bassetts tolkning av den enkle husmoren som sakte svinner hen i demens i Visitors var selve kremen av kremen i et sterkt år for skuespillerinner. Fullstendig ekte, engasjerende og fylt med både frykt og kjærlighet – dette var en så modig og rørende prestasjon som man kan håpe å se. Den spilles på Bush nå – og du bør se den. Ingen vil noensinne fylle denne rollen her til lands like godt som Bassett gjør i denne oppsetningen. Beste ensemble (skuespill) Hele rollebesetningen i den bemerkelsesverdige A View From The Bridge på Young Vic var perfekt valgt, og hver enkelt bidro signifikant til forestillingens kraft. Den anspente scenen der ensemblet brukte stillhet for å bygge opp en kompleks følelse av undergang var rett og slett enestående. Et suverent og samspilt lag. Beste mannlige skuespiller (musikal) Her klarer jeg ikke å skille mellom to prestasjoner: Tim Rogers for sin emosjonelle Billy Bigelow i den intime, men fengslende Carousel på Arcola; og Aaron Tveits unike tolkning av John Wilkes Booth i Menier Chocolate Factorys Assassins. To vidt forskjellige prestasjoner, men begge uforglemmelige. Rogers fanget den desperate kjærligheten med det som virket som den største selvfølge, og hans Soliloquy ville smeltet selv det hardeste hjerte. Tveit er plettfri i stil og fremførelse som Booth, og fanger essensen av den forfengelige, men forførende fanatikeren på mesterlig vis. Beste kvinnelige skuespiller (musikal) Dette er vanskelig. Imelda Staunton i Gypsy, Tamsin Carroll i Miss Saigon, Jenna Russell i Urinetown, Julie Atherton i Thérèse Raquin, Natalie Mendoza i Here Lies Love – for et år for sterke kvinneroller! Men prestasjonen jeg stadig tenker på, den jeg skulle ønske jeg kunne se og høre igjen og igjen, er Scarlett Strallen som Cunegonda i Menier Chocolate Factorys Candide. Strallen var nesten uvirkelig god – hennes vokale virtuositet i Glitter And Be Gay var forbløffende, spesielt med tanke på den komiske timingen hun samtidig måtte opprettholde. Hun glitret virkelig og leverte en prestasjon for historiebøkene. Beste ensemble (musikal) Enda et tøft felt. Men for meg var det det hardtarbeidende ensemblet i Dirty Rotten Scoundrels som var årets vinnere, ikke minst fordi de to hovedrolleinnehaverne, Robert Lindsay og Rufus Hound, ofte virket som om de spilte i hver sin forestilling. Men for ren energi, stil og uendelig pågangsmot var ensemblet i Dirty Rotten Scoundrels uten sidestykke. Beste prestasjon av en understudy Det er ikke alltid at en reserve er bedre skikket for rollen enn stjernen selv, men slik var det med Andy Conaghan, reserven for Rufus Hounds Freddy i Dirty Rotten Scoundrels. Hound er en stjerne, derav castingen. Conaghan har derimot en langt bedre stemme for rollen og spilte med ekte komisk teft. En av de anledningene der opplevelsen ble betydelig løftet fordi reserven steppet inn. Topp 10 skuespill 2014

I alfabetisk rekkefølge – anmeldelsene taler for seg selv:

The Act The Crucible Golem King Charles III My Night With Reg Our Town Skylight Taken At Midnight View From The Bridge Visitors De 10 beste stykkene som ble spilt i London i 2014, men som hadde premiere andre steder:

I alfabetisk rekkefølge:

Accolade Another Country Blithe Spirit Bring Up The Bodies Good People The James Plays Let the Right One In Richard II The Wild Duck Wolf Hall De 10 beste musikalene i 2014

I alfabetisk rekkefølge:

Assassins Candide Carousel Fings Ain't What They Used To Be Gypsy Here Lies Love Pacific Overtures Return of the Soldier Thérèse Raquin Urinetown Beste produksjoner ved National Theatre i 2014 Dette var langt fra National Theatres beste år, men bortsett fra John og The James Plays, var dette de beste bidragene: Ballyturk Blurred Lines Medea Silver Tassie Beste produksjoner ved The Globe i 2014

Sam Wanamaker Playhouse har vist seg å være en stor gevinst for Globe, og 2014 var et godt år:

Antony & Cleopatra Ellen Terry with Eileen Atkins Knight of the Burning Pestle 'Tis Pity She's A Whore Titus Andronicus Beste produksjoner ved Royal Court i 2014

Ikke det beste året for Royal Court; 2071 var et lavpunkt i et ellers blekt år for programmeringen.

Likevel fantes det noen utfordrende perler:

Birdland The Wolf From The Door Fra den andre siden av dammen – de beste musikalene i 2014 (USA)

For denne anledningen, i rangert rekkefølge:

Most Happy Fella Bridges of Madison County On The Town Lady Day at the Emerson Bar and Grill Side Show Violet Hedwig and the Angry Inch (Michael C Hall) Cabaret The Last Ship Hedwig and the Angry Inch (Neil Patrick Harris) Dette bør du bestille billetter til i 2015

Neste år tegner til å bli et stort år for teaterelskere. Her er produksjonene jeg ser mest frem til:

Taken At Midnight A View From The Bridge My Night With Reg

Bat Boy

Gypsy The Ruling Class Di & Viv & Rose

Jerry's Girls

The Hard Problem

Oh, What A Lovely War!

Man and Superman

Farinelli

Antigone

Stevie

The Twits

Bugsy Malone

High Society

Waiting for Godot

No Man's Land

Bend It Like Beckham

Oklahoma (i Sheffield)

Hamlet

Det er mye å glede seg til i teaterbyen London i 2015!

Vi vil gjerne høre dine tanker om Stephens valg for 2014.