En hyllest til de over 80

Paul T Davies hyller nestorene i British Theatre.

Dame Maggie Smith og Sir Ian McKellen. En av de mest ettertraktede billettene i London for øyeblikket er på Bridge Theatre, hvor Dame Maggie Smith spiller i A German Life.  Det er historien om Brunhilde Pomsel, som levde gjennom det meste av det tjuende århundre; født i 1911 og død i en alder av 106 år i 2017. Hun var førstehåndsvitne til nazistenes fremvekst og det tredje rikes fall, og en av hennes jobber var som sekretær for propagandaminister Joseph Goebbels. Det som er ekstraordinært med stykket, er at Maggie Smith leverer den en time og førtifem minutter lange monologen (uten pause) i en alder av 84 år. Bare i forrige uke var jeg blant publikum i Colchester og så Sir Ian McKellen feire sitt 80. år med sitt enmannsshow, hvor han samler inn tusenvis av pund til lokale teatre mens han turnerer over hele Storbritannia.

De er enestående skuespillere, og jeg føler meg privilegert som har sett begge i deres såkalte «høstfase», der de gir en mesterklasse i skuespill og holder publikum trollbundet. Teater ligger i deres DNA og begge kommer fra en tid da teateret ble ansett som selve hovedarenaen for en skuespiller; de har årevis med erfaring flytende gjennom årene. Man kan argumentere for at Sir Ian, ved å bryte den fjerde veggen, gå i direkte dialog med publikum og snakke om sitt eget liv, kan ta ting på sparket, fortelle historien sin i den rekkefølgen han ønsker og endre ting basert på publikums respons (inkludert noen herlige anekdoter om Dame Maggie!). Likevel inneholder andre akt referanser til samtlige stykker av Shakespeare, og hver linje han fremfører føles frisk og levende. Dame Maggie må derimot holde seg til et manus og kan ikke vike fra det, selv om manuset tillater Brunhilde/Smith å bryte av og si at de glemte hva de holdt på å si. Men hos Smith er det sjelden i gestene, pausene, ansiktets avsky for fascismen, benektelsen av hvor mye hun egentlig visste og rommet mellom ordene at det sanne, naturalistiske spillet ligger. Hun har gitt Bridge Theatre, med sine 900 seter, deres første utsolgte produksjon, og hun når ut til hver eneste plass i salen.  Publikumet sitter i ærefrykt. Enhver skuespiller under 80 år har nå innsett at Smith og McKellen har gjort det umulig for dem å noen gang klage over å lære seg replikker igjen.

Glenda Jackson, som også er i 80-årene, tar for øyeblikket Broadway med storm i tittelrollen som King Lear, og Dame Eileen Atkins (også i 80-årene) var enestående i After the Storm i fjor høst. Selvfølgelig har disse skuespillerne vært velsignet med god helse. Men jeg tror de demonstrerer viljen til å utfordre seg selv, bruke ferdighetene sine på nytt og knuse forestillingen om at livet på noe vis er over ved 60. Jeg lever fortsatt i håpet om å få se Dame Judi Dench på scenen minst én gang til.

Det er synd at NT Live ikke sender disse forestillingene, men jeg håper virkelig de blir filmet på et vis. Det ville vært et uvurderlig arkiv for enhver ung skuespiller. Hvem vil du gjerne se på scenen når de er i 80-årene?