ANMELDELSE: A Christmas Carol, Old Vic Theatre ✭✭✭✭✭

Rhys Ifans som Ebenezer Scrooge i En julefortelling på Old Vic. Foto: Manuel Harlan A Christmas Carol

The Old Vic

4. desember 2017

Fem stjerner

Bestill billetter Det er like forutsigbart som at teatrene setter opp en Shakespeare-komedie i sommermånedene, men så snart temperaturen synker, kunngjøres produksjoner av En julefortelling overalt. Spesielt i år har det vært en overflod på scenen, fra musikaloppsetninger til parodier og nå dette – Jack Thornes (kjent fra Harry Potter og barnets forbannelse) nye adapsjon av Dickens-klassikeren på The Old Vic.

Det starter tradisjonelt nok, om ikke sjarmerende – ved ankomst i salen blir publikum møtt av tidsriktige vertskap i viktorianske kostymer som deler ut gratis butterdeigskaker og semsper. Man kommer umiddelbart i feststemning. En litt forsinket start denne kvelden tar en positiv vending når det hele utvikler seg til en utvidet viktoriansk jamsession, og skuespillerne bidrar til feststemningen ved å mingle med publikum på måter som kanskje ikke er helt historisk korrekte!

Ensemblet i En julefortelling på Old Vic. Foto: Manuel Harlan

Den vanlige teatersalen har blitt transformert, med sitteplasser på scenen som flankerer et sentralt scenekryss. Skjelettaktige dørkarmer stiger opp fra gulvet for å skape rom, og Scrooges godt bevoktede pengeskrin felles ned i gulvet som nedgravde skatter. En massiv klynge av lamper henger fra taket, fyller det enorme teaterrommet og omkranser én stor lykt som blir et gjennomgående motiv.

Etter hvert som forestillingen skrider frem, blir den enda mer slående filmatisk. Et lite band akkompagnerer scenene med et utrolig gripende lydspor, og Hugh Vanstones lysdesign er, for å si det rett ut, ekstraordinært. Det er fantastisk designede scener, inkludert Marleys gjenferd (urovekkende faretruende og altfor raskt over!) og den begravelsesaktige entréen til juleånden fra fremtiden.

John Dagleish (Bob Cratchit) i En julefortelling på The Old Vic. Foto: Manuel Harlan Til tross for de mørke øyeblikkene, er produksjonen ikke redd for å fråtse i varmen og gleden i denne fortellingen. Overraskende nok, med det i bakhodet, er noe av det beste med denne spesifikke Carol-oppsetningen dens besluttsomhet på å unngå klisjeer. De ellers så hyppige «Bah, Humbug»-utbruddene er få og sjeldne – selv om heldigvis mange av de beste replikkene er bevart, inkludert Scrooges anklage om at ånden etter Marley er fremkalt av «mer saus enn sjel». Selv Lille Tim er befriende fri for overdreven sentimentalitet, spilt med en sjarmerende pågangsmot (og en ærlig talt imponerende profesjonalitet for sin unge alder) av Toby Eden ved denne forestillingen. Scrooges julemorgenglede utarter seg hysterisk til ren panto-farse, med en metode for å transportere et festmåltid til Cratchit-huset som må sees for å tro at det i det hele tatt ble godkjent av HMS-ansvarlig.

Når det gjelder hovedpersonen selv, er Rhys Ifans en utmerket Scrooge. Hans berømte gnier fremstår ofte som furtende, med en dvelende, bitter indignasjon bak den beryktede gjerrigheten. Gammel før sin tid, glir Ifans' Scrooge umerkelig og ubevisst inn i fortiden sin; livets byrde letter fra skuldrene og stemmen hans, og tidvis tar han rollen som sitt yngre selv mens scenen utspiller seg – ikke bare foran ham, men rundt ham.

Resten av ensemblet beveger seg mellom roller på en nesten spøkelsesaktig måte selv. Scrooges gamle flamme Belle, som her får langt mer karakter og avslutning enn hun vanligvis tilbys, spilles med eleganse og sjel av Erin Doherty. Golda Rosheuvel er en sjarmerende juleånd for nåtiden, med en bestemt, men varm fremtoning.

Ensemblet i En julefortelling på Old Vic. Foto: Manuel Harlan

Denne adapsjonen antyder at verdens «Scrooger» ikke blir født slik, men formes av omstendighetene, og tar det med seg videre. Scrooges bakgrunnshistorie er mer utfyllende enn de glimtene andre produksjoner tilbyr. Her ser vi en voldelig og ødsel far som sender en ung Ebenezer i arbeid så fort som mulig, mens han fortsetter å drive familien ut i gjeld. Denne tidlige påvirkningen setter standarden for resten av Scrooges liv og kaster skygger over de få sjansene til lykke han får. Det som til slutt fører Scrooge til forsoning er fremdeles skjebnen til en ung gutt – men ikke den vi har lært oss å forvente. Selv da finnes det en interessant tilleggsscene skrevet av Thorne, der Ebenezer Scrooge blir minnet på at det å endre personlighet er for livet... ikke bare for julen.

Men midt i hjemsøkelsene og julefeiringen ligger det et viktig budskap her. Dickens skrev A Christmas Carol som en reaksjon på et besøk ved en fattigskole i London, og Thorne er tydelig opptatt av å formidle dette gjennom sin versjon. «Finnes det ingen fengsler?» snerrer Scrooge til en gruppe velmenende innsamlere. «Hvis de heller vil dø, er det best de gjør det, og reduserer overbefolkningen.» Etter hvert som meningene hans endres, og han får vite om Lille Tims skjebne, glefser han rasende til Juleånden fra nåtiden at Tim «bare var en gutt». Hun svarer at de alltid bare er gutter. I en verden preget av økonomiske innstrammingspakker og endeløse kutt, er begge disse holdningene ikke bare fortidige eller viktorianske særheter vi kan se på fra avstand. Og det er noe langt mer grøssende enn stakkars, fortabte Marley. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ender alt heldigvis lystig, med musikk, dans og en velplassert oppfordring om å grave dypt i egne lommer på vei ut. Resultatet er et publikum som strømmer ut i Londons gater med en ekte følelse av julestemning. Svimlende gledesfylt, profesjonelt håndverk og med en skarp sosial samvittighet – det er trygt å si at dette er juleforestillingen man må se i år.

BESTILL BILLETTER TIL A CHRISTMAS CAROL PÅ THE OLD VIC