ANMELDELSE: A Day In The Death Of Joe Egg, Trafalgar Studios ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Peter Nichols' A Day In The Death Of Joe Egg på Trafalgar Studios i London med Toby Stephens og Claire Skinner i hovedrollene

Claire Skinner, Storme Tollis, Clarence Smith, Lucy Eaton, Toby Stephens. Foto: Marc Brenner A Day In The Death Of Joe Egg Trafalgar Studios,

2. oktober 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå

Det er ingenting Peter Nichols (som gikk bort 92 år gammel for bare noen uker siden) ikke visste om dramatisk oppbygging, tempo og dialog som flyter naturlig og fungerer perfekt på scenen.  Dette stykket fra 1967 er et skoleeksempel på hvordan man håndterer teatrets råmaterialer og forvandler dem til gnistrende samtale og dynamisk handling.  Regissør Simon Evans kjenner dette materialet godt og har det betydelig morsommere her enn med den mer tunge 'The Best Man' nylig: dette er en langt skarpere, friskere og mer livlig opplevelse som etablerer ham som en potensiell spesialist på drama fra denne perioden.

Lucy Eaton. Foto: Marc Brenner

Og periode er det definitivt.  Peter McKintoshs scenografi og kostymer minner om en illustrasjon fra Ideal Home-magasinet, brutt opp av lett popkunst-inspirerte bilder på veggene, men møblene og detaljene er helt korrekte og plettfrie.  Dette er middelklassens ambisiøse verden av ledelse og administrasjon 'hjemme', presentert med samme detaljfokus som et matbilde i Good Housekeeping.  Men når Toby Stephens – i rollen som Bri, forfatterens alter ego i denne sterkt selvbiografiske historien – åpner forestillingen med en stand-up-rutine som en utslitt lærer som roper til en uregjerlig klasse, begynner vi å merke et gap mellom tekstens teatrale eksperimentering og McKintoshs nokså bokstavelige regi.  Etter hvert som stykket skrider frem, og karakterene etter tur – med et skift i Prema Mehtas lys og et brak fra Edward Lewis' lyddesign – trer ut av historien og henvender seg direkte til publikum gjennom den fjerde veggen, blir man stadig mer ukomfortabel med den nesten undertrykkende 'normaliteten' i den pene kulisseboksen.

Storme Toolis. Foto: Marc Brenner

Men dette har alltid vært utfordringen med mye britisk teater.  Strålende tekst, men dyster, forutsigbar og kjedelig design.  Stephens suser gjennom sine endeløse vitser og påfunn, men er fortsatt fanget i en svunnen tids estetikk.  Claire Skinner, som kona Sheila, er tildelt den utakknemlige oppgaven å være den 'seriøse' motparten til hans evinnelige komiske innslag, men hun gjør det mesterlig med kjølig kontroll og ektefølt varme.  Clarence Smith får kveldens største latter i rollen som gjesten Freddie med replikken – som i likhet med nesten alt annet i stykket, bunner i Nichols’ egen plagede psyke: 'Snakker jeg for høyt? Jeg hever alltid stemmen når jeg hjelper folk'.  Det er en genial replikk, men effekten kveles nesten av den uutholdelige borgerlige sjarmen i stuen der den fremføres.  Det finnes virkelig mer spennende britisk scenografi å se nå for tiden – hvorfor ikke her?

Toby Stephens og Patricia Hodge. Foto: Marc Brenner

Lucy Eaton, i rollen som kona Pam, må kjempe mot et plettfritt hår (jeg mistenker en parykk av Carole Hancock), en nydelig gul kåpe og en stilig stripete kjole med knehøye skinnstøvler: hun ser fantastisk ut, men hvorfor må absolutt alt rundt henne se like strøkent ut?  Den overdådige intetsigelsen virker døvende på språket og tar brodden av mye av dialogen.  Patricia Hodge har det noe bedre; hun er en rutinert farseskuespiller og henter ut alt potensialet i sin entré i andre akt, men det er kanskje bare fordi hun er minst på scenen at hun virker mindre preget av omgivelsene.  Av hele ensemblet er det bare Storme Toolis som bryter radikalt med den lune komforten.  Med en annen funksjonsevne enn resten av castet, spiller hun rollen som datteren til Bri og Sheila, som har vokst opp med en komplisert medisinsk tilstand.  Hennes nærvær er så sterkt og annerledes at hun blir en fascinerende kraft på scenen: hun bruker stillhet, kroppsholdning og uttrykk på en måte som – i denne produksjonen – virker helt utilgjengelig for resten av skuespillerne.

Foto: Marc Brenner

Jeg mistenker at dette inntrykket er feilaktig.  Dette er svært dyktige skuespillere, og jeg er sikker på at de – om de fikk sjansen – kunne gjort langt mer enn det regissøren ber om her.  Men hvor ofte ber egentlig britiske regissører skuespillerne sine om å virkelig tøye grensene og overraske publikum?  Og hvor ofte inviterer de dem bare til å levere noe trygt, lunt og gjenkjennelig?  Er det noen som husker Artaud lenger?  Finnes det noen der ute som fortsatt mener at teater skal være spennende, utfordrende og risikabelt?  Ja, slike regissører finnes, og jeg har sett dem her på dette teatret før, men dessverre ikke denne gangen.  Som en teknisk øvelse i å demonstrere Nichols’ mesterlige kontroll over formen, er det lite å utsette på dette; men som et drama som skal tale fra hjerte til hjerte, savner jeg mer åpenhet og mot.