ANMELDELSE: A Tale Of Two Cities, Regent's Park Open Air Theatre ✭

Ensemblet i A Tale of Two Cities. Foto: Johan Persson A Tale of Two Cities

Regent’s Park Open Air Theatre

14. juli 2017

1 stjerne

Bestill billetter nå

A Tale of Two Cities skapte overskrifter lenge før premiereaftenen, med rapporter om barnefamilier som forlot salen på grunn av voldsskildringer og grov språkbruk.

Stykket har siden blitt omarbeidet som følge av oppstusset, men likevel var det mange som ikke kom tilbake etter pausen den kvelden jeg var til stede (hvor det knapt var et barn å se). Ikke nødvendigvis fordi det var for drøyt, men rett og slett fordi det var for dårlig.

Dette er en real smørje av en produksjon som forsøker å bygge bro mellom boken fra 1859 og vår egen tid ved å trekke paralleller mellom fattigdommen i 1850-årenes Paris og dagens flyktningleirer i Sangatte.

Nicholas Karimi som Sydney Carton. Foto: John Persson. Produksjonen blander på uforståelig vis både moderne klær og 1700-tallsantrekk, med dickensk dialekt satt opp mot brechtske sceneintroduksjoner. Det virker som om de har kastet alt de har mot veggen for å se hva som blir hengende; resultatet er en tungrodd opplevelse, og da har vi ikke engang regnet med den episke spilletiden på tre timer.

Handlingen i boken er kompleks nok i utgangspunktet, og det rotete uttrykket i denne oppsetningen bidrar ikke akkurat til klarhet. De av oss som var heldige nok til å ha et program, klarte å få en viss sammenheng i det, men jeg overhørte mange som sa de var fullstendig fortapt etter første akt, som hoppet mellom utallige steder og karakterer.

Patrick Driver (Manette), Foyinsola Ighhodalo (Lille Lucie), Jude Owusu (Darnay) og Marieme Diouf (Lucie). Foto: Johan Persson

Kanskje kunne skjermene rundt på arenaen ha vært brukt til å kaste litt lys over saken, i stedet for å vise klipp av samtidsfigurer som Donald Trump (noe som nesten virker å være et krav for at en forestilling skal få grønt lys om dagen).

Selv om det politiske budskapet de prøver å formidle er prisverdig, er det øredøvende støyende og lite subtilt, der ensemblet ofte blir redusert til å overspille kraftig. Timothy Sheader (regissør) og Matthew Dunster (dramatiker) er begge dyktige og talentfulle kunstnere; det er derfor vanskelig å begripe hvordan de har endt opp med et slikt feilskjær.

Nicholas Khan som Monseigneur. Foto: Johan Persson

Det største lyspunktet er musikken (som ironisk nok ikke er kreditert i programmet), som tilfører atmosfære og spenning selv når dette mangler på scenen.

Jude Owusu er også en oppriktig og rørende Charles Darnay, mens Nicholas Karimi gjør en strålende innsats i en intens slutttale som hans engelske motpart Sydney Carton. Men det blir dessverre for lite og for sent.

Scenografien til Fly Davis er interessant – en trio av skipscontainere som åpner seg og avslører ulike bakgrunner. Men den utstrakte bruken av metallisk gråhet gjør ingenting for å løfte en produksjon som virker helt på villspor når det gjelder følelser, tone og kontekst.

Den omtales kanskje som en fortelling om to byer, men for meg – og de rundt meg – var denne kvelden en fortelling om én stjerne.

BILLETTER TIL A TALE OF TWO CITIES