ANMELDELSE: Afterglow, Southwark Playhouse ✭✭

Julian Eaves anmelder Afterglow av S. Asher Gelman, som nå spilles på Southwark Playhouse i London.

Sean Hart og Danny Mahoney i Afterglow. Foto: Darren Bell Afterglow Southwark Playhouse, Large

11. juni 2019

2 stjerner

Bestill billetter

Det fantes en gang en tegneserie i det satiriske magasinet Punch, fra den tiden da røyking på offentlige steder var i ferd med å bli en antisosial vane: Den viste en restaurant full av par ved bordene, og over dem hang et skilt på veggen hvor det sto: «Takk for at dere ikke diskuterer forholdet deres».

Jeg skulle ofte ønske at Punch fortsatt eksisterte og spredte sin humor og visdom til verden, for det er tydeligvis noen som trenger dens rettledning. En slik person er S. Asher Gelman, forfatteren bak dette sceniske sendebrevet som nå pryder den store scenen ved Newington Causeway med sin lite omtalte europapremiere. Det er en svært enkel historie der tre fyrer – når de ikke er travelt opptatt med å skifte inn og ut av sine mange, mange, mange antrekk – bruker 90 lange minutter på å snakke om lite annet enn det skiltet i Punch-tegningen i sin tid forbød. Karaktertegningene er like tynne som garderoben deres, og alle som så «The Inheritance» vil undre seg over hvordan dette stykket sprang ut av samme kultur, samme by. Vel, det er jo ikke skrevet av de samme hendene, er det vel?

Men hvis du tror dette er midt i din gate, kan du sannsynligvis slutte å lese nå, for her skilles våre veier. Men før jeg lar meg rive med av kritikken, la oss prøve å se det fra stykkets perspektiv. Det har gode intensjoner. Et ærlig blikk på hvordan folk innretter livene sine, der de jager promiskuøse engangsligg mens de nevrotisk lengter etter troskap og monogami. Dette er kjent territorium, men det kunne vært utnyttet til å finne noe interessant vi ikke har hørt mange ganger før. Eller, hvis du har levd under en stein, har du kanskje aldri hørt det. Alt som kreves, er at forfatteren har litt vidd eller innsikt i dette feltet som gjør at det føles friskt og engasjerende.

Jesse Fox, Danny Mahoney og Sean Hart i Afterglow. Foto: Darren Bell

Det som – i utgangspunktet – er nokså tiltrekkende ved denne forestillingen, er de avkledde kroppene til de tre mannlige karakterene: et borgerlig par, Josh (Sean Hart) og Alex (Danny Mahoney), som driver med svært hurtig og simulert elskov med det vi senere oppdager er deres yngre og ikke spesielt velstående bekjentskap, Darius (Jesse Fox). De har svært slanke, veldefinerte fysikker med bølgende muskler, lite kroppshår, attraktive ansikter (som alle ligner på hverandre), og en atletisk og smidig måte å bevege seg på som vitner om år etter år med drilling på treningssenteret eller idrettsbanen. De smiler mye, klemmer på en demonstrativ og prangende måte, og kysser – ofte under rennende vann i en dusj på scenen – med målrettet aggresjon, som likevel klarer å formidle både samtykke og et inntrykk av studert, kalkulert selvbekreftelse. Skjønner du tegningen?

Danny Mahoney, Jesse Fox og Sean Hart i Afterglow. Foto: Darren Bell

Hvis du ler av noe av dette, kan jeg forsikre deg om at du ikke vil gjøre det når du ser det i teateret, for alle tar det på ramme alvor. Selvfølgelig ønsker stykket – i Tom O'Briens like veloverveide og pene produksjon – å gjøre det helt klart at disse synene ikke serveres oss av noe lavmål ønske om å pirre. Tvert imot. Vi skal verdsette disse individene og følge med på hvordan de lever livene sine. Derfor får vi også se dem – hver gang en scene hakker til stans – ikke bare bli våte, men også tørke seg og gå inn og ut av utallige forskjellige antrekk (jeg mistet tellingen – det må være et mareritt for guttene å holde styr på hvilke gevanter de skal ha på seg til enhver tid i dette hverdagslige dramaet). Mens disse skiftene pågår (og ærlig talt burde de annonsert dem med skilt som i boksekamper), får vi utdatert klubbmusikk (tenk lyder fra 25 år tilbake) dundret inn i trommehinnene med selvgod brio for å holde fokus på disse karakterenes energiske livsstil. For å ledsage dette, er den erfarne lysdesigneren David Howes talenter hentet inn for å virvle rundt med «klubblignende» effekter. Hva herr Howe egentlig mente om å måtte diske opp med den effekten, vil jeg helst ikke vite. Uansett, under selve «trekant-scenene», trår han ikke feil og lyssetter alt utsøkt. Sex, som Noel Coward en gang påpekte, handler egentlig bare om lyssetning, og med en toppdesigner på plass, må det jo bli bra!

Jeg skulle gjerne sagt det samme om Libby Todds flotte scenografi. Den ser fantastisk ut: selve symbolet på en moderne loftleilighet i New York hvor (naturligvis) disse blottlagte sjelene tilbringer sine dager. Problemene oppstår imidlertid med de hyppige og omfattende sceneskiftene, hvor materialene hennes viser seg å være tunge og tidkrevende å håndtere. Slutten på hver påfølgende scene (og de blir stadig lettere å forutsi) er derfor knyttet til en proporsjonal frykt for den hektiske scenearbeider-jobben disse guttene også må utføre, i en slags stum koreografi av de overarbeidede, mens vi – det overbærende publikummet – blir angrepet av nok en CIA-aktig dose med fæl popmusikk. (Fest setebeltene, folkens ... og finn frem øreproppene!) Joel Price er den vi må takke for dette angrepet fra lydavdelingen. La det være sagt. Han følger bare regissørens ordre, naturligvis.

Så kommer vi til det enda vanskeligere temaet: skuespillerprestasjonene. Aksentene virker overbevisende (for mine britiske ører), men manuset er skrevet på den åpenbare, grunne kryssfiner-måten man ser i sååå mange øvelser fra skrivekurs, uten noe som skiller det fra det ubetydelige småsnakket til karakterer i en såpeopera som fyller minuttene mellom reklamepausene. Dette gjør livet veldig vanskelig for våre tre skuespillere. De får ikke mye å jobbe med. Instinktet til britiske skuespillere er å stole på og respektere teksten, som de pliktoppfyllende «leverer» på den samme tørre måten som politikere snakker om Brexit. Men vi vet jo at det ligger så mye mer bak. Og det gjør det. Dette er skrevet for amerikanske skuespillere, som er utdannet helt annerledes. På sitt beste – og dette stykket gikk veldig lenge på det lille Davenport Theater i New York (jeg tar meg i å ønske at det var oppkalt etter Dawn Davenport, men der overvurderer jeg nok situasjonen...) – kan jeg forestille meg at amerikanske profesjonelle klarer å grave i underteksten i hvert banale øyeblikk og spille ut det, i motsetning til de tamme, fargeløse ordene.

Danny Mahoney, Jesse Fox og Sean Hart i Afterglow. Foto: Darren Bell

Men disse tre karene jobber ikke slik. De spiller med altfor mye ærbødighet for ordet i seg selv. Hver frase er perfekt artikulert, hver stavelse gitt nøyaktig riktig vekt og varighet, hver pause er mesterlig vurdert, og så videre. Som kunstnere er de en fryd. Ironisk nok bringer all denne fliden og nøyaktigheten dem ikke noe nærmere kjernen i hva dette stykket handler om. Det kan det ikke. I amerikansk dramatikk må man glemme manuset og bare spille på følelsen i øyeblikket, ellers får man bare en parade av ord, og det er det som skjer her. Jeg trodde ikke på et eneste minutt av det.

Det gjør hele opplevelsen av å sitte i teateret direkte pinefull. Det er ille nok å måtte sitte gjennom de endeløse sceneskiftene og bli døvet av en dystert snever samling samples, men det er rett og slett synd at denne typen tynt manus ikke overlever overgangen til den grundige britiske teaterpraksisen. Det blir bare et irritasjonsmoment. Hvis du virkelig vil nyte dette stykket, tror jeg du må se det fremført av amerikanere, for disse tre fantastiske skuespillerne er dessverre helt feilbesatt for denne teksten (casting: Anne Vosser) og blir ikke hjulpet av en produksjon som, selv om den ser imponerende ut, bare står i veien for dem.

BESTILL BILLETTER TIL AFTERGLOW

Meld deg på vårt nyhetsbrev