ANMELDELSE: Agnes Colander, Jermyn Street Theatre ✭

Julian Eaves anmelder Harvey Granville Barkers stykke Agnes Colander, regissert av Trevor Nunn ved Jermyn Street Theatre.

Agnes Colander

Jermyn Street Theatre

27. februar 2019

1 stjerne

Bestill billetter

Hva forventer man egentlig når et feministisk stykke har en tittelkarakter oppkalt etter et dørslag (Colander)? Fryder man seg over slike tegn på kvalitet?

Etter en runde ved Ustinov Studio i Bath, har denne produksjonen nå inntatt en av Londons mindre scener for en kort periode. Det dreier seg om et aldri tidligere oppført ungdomsverk av den sjelden spilte dramatikeren Harvey Granville Barker fra århundreskiftet. Med undertittelen «Et forsøk på livet», og som et tydelig uferdig lærlingearbeid, kunne det like gjerne hett «Et forsøk på et teaterstykke». For det er nettopp det det er. Karakterer entrer scenen og holder taler til hverandre – taler som nesten aldri høres ut som det de egentlig ønsker å si, og i hvert fall ikke det publikum ønsker å høre. Mot slutten av første akt kommer tittelkarakteren med et hånlig lite spørsmål til den ene av de to mennene som kretser rundt henne (mens hun selv kretser rundt en fjerde vi aldri får møte): «Er du gift?» Frieren avvæpner henne med det vittige motstøtet (han er irritert over hennes forhold til en uber-macho maler): «Er du?» Replikkvekslingen er over på et blunk, og varer akkurat lenge nok til å belyse hva vi mangler ellers i manuset: enhver følelse av dialog som vokser naturlig ut av karakterer i en gitt situasjon.

Ellers, gjennom side etter side med dette tøvpratet, er det ingenting annet enn tomme fakter. En svakhet ved stykket som forsterkes av regissør Trevor Nunns lydig naturalistiske iscenesettelse – et grep som bare setter verkets umodenhet og mangel på liv i et grelt lys. Innen pausen er enkelte publikummere klare for å dra, og gjør det også. Det er synd, for det er i andre halvdel, i sluttscenen, at Granville Barker plutselig, uventet og fantastisk treffer blink og skaper genuint interessant teater – av den typen som gjorde hans senere stykker, som «The Voysey Inheritance», så givende. Men dette er bare én scene som gir oss et glimt av hva som skulle komme (han skrev det som 23-åring, la det bort og prøvde aldri å sette det opp... klokelig nok).

For resten av tiden blir vi vitne til det smertefulle synet av store talenter som kastes bort på et magert resultat. Dramatikeren Richard Nelson fikk i oppgave å «revidere» manuset for oppsetningen, og gudene må vite hva han tenkte om oppgaven; det kan ikke ha gitt ham mye glede. Det gir i hvert fall oss svært lite. Det største problemet er kanskje at heltinnens ektemann, som det snakkes om uavbrutt, aldri dukker opp. Publikum venter stadig på at han skal komme for å enten bekrefte, komplisere eller motbevise (alt er mulig) det som sies om ham, men det øyeblikket kommer aldri. Det er en av manuset mange skuffelser. Naomi Frederick i tittelrollen virker mer flau enn noe annet over de tomme linjene hun må lire av seg, og hun overbeviser sjelden som maleren hun skal forestille. Som hennes radikale sidesprang, dansken Otto Kjoge (la oss huske at Danmark er veien til Ibsen-land), har Matthew Flynn den nesten umulige oppgaven med å troverdiggjøre psykologiske endringer som motarbeides av både dvelende, statiske utlegninger og en brå mangel på forberedelse. Han gjør sitt beste, og vi føler med ham – av helt feil grunner. Harry Lister-Smith som Alexander Flint, den naive som dyrker vår «Aggie» (ja, det er det hun kalles i stykket som en gudinne), klarer sjelden å tenne gnister med sine tamme replikker (med ett unntak!). Men Sally Scott trekker det lengste strået med rollen som Emmeline Marjoribanks. Hun har faktisk en karakterutvikling og et slags veikart for hvordan hun skal komme dit, i en rolle som er langt mer interessant og økonomisk skrevet (assosiasjonen mellom hennes fornavn og den samtidige, berømte Pankhurst-familien er nok neppe tilfeldig). Hennes avskjedsscene med Agnes er stykkets vakre høydepunkt, som peker mot forfatterens sanne kvaliteter.

Men altfor ofte er disse usynlige for oss. I de to tjenerrollene som Martha (i England) og Suzon (i utlandet – denne fortellingen om kjærlighet blant kunstnere er tross alt erketypisk øvre middelklasse), bruker Cindy-Jane Armbruster mesteparten av tiden på å bære måltider ut og inn av scenen. Et tungvint grep som tar brodden av hennes sluttelige forvandling. I selskap med disse hardtarbeidende profesjonelle snubler vi oss gjennom den nokså handlingslammede historien, vel vitende om at de i det minste får lønn og blir sett. Utover det er det få trøstepremier. Mange tunge kreative krefter har bidratt, men med regissørens insistering på en bokstavelig tilnærming, virker det ikke som det har vært mye de kunne gjøre. Richard Jones' scenografi er troverdig, men klarer ikke å finne et «poeng» i et manus som mangler ett. Det samme må sies om Paul Pyants lyssetting, som er dekorativ, men ikke kan være mer enn det. Fergus O’Hares lyddesign gjør det hen kan for å pynte på narrativet med masse kammermusikk, noe som til slutt bare får hele forestillingen til å falle enda mer sammen. Helhetsinntrykket her er av en en gang stor regissør som – ved denne anledningen – viser falmende oppfinnsomhet. Folk vil nok dra for å se den en gang så revolusjonerende regissøren, men dette er kun for de mest ihuga entusiastene. Spiller frem til 16. mars 2019 ved Jermyn Street Theatre. Foto: Robert Workman

BESTILL BILLETTER TIL AGNES COLANDER HER