ANMELDELSE: All-Male Pirates Of Penzance, Richmond Theatre ✭✭✭

Sasha Regans allmannsversjon av The Pirates of Penzance

Richmond Theatre

16. april 2015

3 stjerner

I dag er det få som hever øyenbrynene (i hvert fall nevneverdig) over Shakespeare-oppsetninger med utelukkende menn eller kvinner på scenen – og egentlig, hvorfor skulle de det? Kjønnsnøytral casting fungerer utmerket så lenge det ikke står i veien for teksten, eller aller helst, hvis det beriker stykket eller gir rom for en ny regimessig visjon. Ellers blir det bare et billig triks, og selv om Sondheim lærer oss i Gypsy at «you’ve gotta get a gimmick if you wanna get applause», så snakker han der om den spesifikke kunsten i burleske forestillinger, og ikke om teater eller musikaler generelt.

Sasha Regan forstår dette, noe som virker tydelig i hennes rekke av Gilbert- og Sullivan-nyoppsetninger med bare menn, som til nå inkluderer The Pirates of Penzance, HMS Pinafore, Iolanthe og Patience. Hennes visjon for disse produksjonene har vært enkel, men treffsikker: bruk attraktive unge menn med gode vokale og dramatiske ferdigheter, og la en ny vinkel på den milde humoren og den godlynte stemningen vokse frem.

Avgjørende er det også at Regan aldri har brukt den rene mannlige castingen til å fremme politiske poeng, endre den grunnleggende satire i stykkene eller bevisst fri til en skeiv agenda. Tvert imot har Regan alltid sørget for at hennes produksjoner viser menn som spiller kvinnelige roller, ikke menn i drag-show eller i subkulturelle rutiner.

Nøkkelen ligger i sannferdigheten: mennene spiller kvinnerollene så ekte de bare kan innenfor stykkets rammer, og låser dermed opp nye energier og synergier. Akkurat som publikum jublet over Mark Rylances Olivia i Helligtrekongersaften – ikke fordi han var en mann som spilte kvinne, men fordi det ga en helt ny palett av valgmuligheter – jubler de i Regans produksjoner over påfunnene når mennene bringer et friskt perspektiv til noen av Gilbert og Sullivans mest elskede og tidløse karakterer.

I noen av de senere produksjonene, spesielt Iolanthe, la Regan inn en forklaring for å rettferdiggjøre hvorfor menn spilte kvinner. Det virket aldri nødvendig. Enten fungerer konseptet og castingen, eller så gjør det ikke det. Å forklare bort den kunstneriske visjonen virket som en uvanlig og unødvendig mangel på selvtillit.

Den originale produksjonen i denne serien, The Pirates of Penzance, er nå satt opp på nytt for en turné i Storbritannia og hadde premiere i Richmond i går kveld. Dette er den produksjonen som har hatt størst suksess, inkludert en turné i Australia, og denne nyoppsetningen viser tydelig hvorfor.

Sammen med koreograf Lizzie Gee har Regan etablert en spesifikk fysisk stil og look for forestillingen som former den på ypperlig vis. Det store, veltrente og svært kjekke ensemblet dukker først opp som energiske, mandige pirater, der nesten samtlige viser frem imponerende overkropper på en eller annen måte. De virker klare for alt, enten det er en tøff basketak eller å kurtisere en villig jomfru.

Når Frederic er alene og får øye på døtrene til generalmajor Stanley som leker seg, returnerer det meste av ensemblet – nå som livlige viktorianske unge damer: tekkelige, ordentlige og søte, klare for eksentrisk moro i snørte kjoler. De samme gutta, men helt andre karakterer.

Til slutt i andre akt dukker ensemblet opp i sin tredje skikkelse: som herlig klønete og Monty Python-aktige politikonstabler fra Cornwall, komplett med skjelvende holdning og absurde barter (på staver!). Deres tunge og funky rutine til «When The Foeman Bears His Steel» er helt ubetalelig.

Når alle tre gruppene samles med hovedrollene for avslutningen, blir det tydelig hvor hardt ensemblet har jobbet. Ingen Gilbert og Sullivan-oppsetning fungerer uten et gnistrende kor, og det er akkurat det Regan har fått til her. Spesielt gode prestasjoner leveres av Joel Elferink (hans tanteaktige lusing til Dale Pages hysteriske Kate var svært morsom), Matt Jolly og William Whelton.

Robyn Wilsons kostymer er inspirerte og får mye ut av lite. Bruken av hvitt og kremhvitt som grunnfarger gir en konsekvent sepia-effekt, som gjør at de fargerike karakterene trer tydeligere frem. Silkebåndet rundt halsen på de unge jomfruene var et flott grep. Den minimalistiske scenografien er også smart og forsterker følelsen av at fantasien står i sentrum.

Den største utfordringen med å bruke bare menn i Gilbert og Sullivan er faren for at de kvinnelige vokalene forsvinner fra musikkens tekstur. Sullivan skrev strålende sopranmelodier og komplekse harmonier. Musikalsk leder David Griffiths sørget for at kvaliteten ble opprettholdt, både gjennom sitt nær feilfrie pianoakkompagnement og sitt øre for å blande mannsstemmene, uansett register.

Merkelig nok er det tapet av tenor-linjen som merkes mest. Til tross for et ensemble fullt av menn, får man ikke helt følelsen av den mandige tenoren eller den høye barytonen i de kontrapunktiske harmonistykkene. Sopran- og alt-partiene ivaretas godt, det samme gjør bassen, men tenoren virker ofte fraværende.

Alun Richardson er i bemerkelsesverdig god form som Mabel. Joda, han tar en og annen dypere tone innimellom, men i det store og hele er koloratur-preget i rollen godt ivaretatt, og han har stor uttrykkskraft og varme i klangen. «Poor Wandering One» er livlig og spretten, og synges her bedre av Richardson enn det man ofte hører i tradisjonelle oppsetninger. Hans innsats i «Stay Frederic Stay» er spesielt god.

Richard Edwards er en prikkfri Hebe. Sangen er stødig og gyllen i mellomregisteret; det er nesten vanskelig å huske at han er en mann, så fullstendig lever han seg inn i verdenen av korsetter, blonder og lange øyevipper. Edwards gjør ikke en eneste feil i løpet av kvelden.

Det gjøres også solid arbeid av Chris Theo-Cook (Isabelle) og Ben Irish (Edith). Men det er Dale Pages tolkning av Kate – som minner om en slags Charles Hawtrey-aktig barnebarn-figur – som slår en som virkelig original. Alle er helhjertede i rollene sine, men Pages storøyde jentetakter er spesielt godt gjennomtenkt. Det er en herlig følelse av søsterskap over Stanleys døtre.

Noe av poenget med Ruth forsvinner i en ren mannsutgave, men Alex Weatherhill er overbevisende og herlig grovkornet som den litt trege eldre kvinnen som behandlet sin lærling så dårlig. Han byr på seg selv i de visuelle vitsene og er en god lagspiller. Han synger rollen godt nok, selv om den virker i dypeste laget for ham av og til.

Neil Moors er passe nonchalant og slagferdig som den virile piratkongen. Samspillet med Michael Burgens Samuel var særlig godt. Begge leverte varene vokalt, selv om begge kunne trengt litt mer støtte i de dypere registrene.

Som den Mr. Bean-aktige politiserstanten var James Waud et fyrverkeri. Med store øyne, klønete trinn og skjelvende mot leverte Waud begge sine store numre strålende og ga andre akt et realt komisk løft.

Å gjøre din profesjonelle debut som Frederic i The Pirates of Penzance er ikke for pyser; det er et svært krevende sangparti med klare, høye toner og lys, flytende sang. I tillegg er han en av Sullivans kjedeligste helter, så det er vanskelig å gjøre ham interessant. Samuel Nunn gjør et tappert forsøk, men stemmen strekker ikke helt til for de tøffeste partiene. Det er ikke det at han synger dårlig, men han virker litt utilpass med notene, noe som merkes ekstra godt mot den stødige Richardson. Rutine vil nok hjelpe Nunn å lande rollen, for han har uten tvil den rette stemmetypen.

Kveldens største skuffelse var imidlertid en av Gilbert og Sullivans mest kjente karakterer: Generalmajor Stanley. Han har en av historiens mest vriene hurtigsang-numre, men Miles Western leverte det i et så traust tempo at det mistet all snert. Generalmajoren skal være et eksentrisk utbrudd av vulkansk energi. Western skaper for så vidt en kontrast, men den er mer punkterende enn inspirerende. Det er en uventet nedtur med tanke på friskheten i de andre prestasjonene.

Likevel er det så mye oppfinnsomhet og dyktig håndverk her at man skal ha et hjerte av stein for ikke å kose seg. Regans visjon er absolutt verdt å få med seg.