ANMELDELSE: And Then Come The Nightjars, Theatre 503 ✭✭✭✭

And Then Come The Nightjars The Latchmere, Theatre 503

07.09.15

4 stjerner

Vi møter oftere det britiske landbruksmiljøet gjennom såpeoperaer som Emmerdale og hørespill som The Archers enn på teaterscenen. Det er en tapt mulighet for dramatikere, og bare av den grunn er dette nye stykket av Bea Roberts en velkommen og uvanlig fellesvinner av den første Theatre 503 Writing Award. Denne måneden spilles det i London før det drar videre til Bristol Old Vic, som er medprodusent.

Stykket utspiller seg mellom 2001 og 2013 på en gård i Sør-Devon, og består av seks ulike øyeblikksbilder fra livet og vennskapet til to menn – Michael Vallance (David Fielder) og Jeff Crawford (Nigel Hastings). Handlingen foregår i sin helhet i Michaels låve, et kjærlig detaljert og realistisk interiør fylt med skrot, fôrsekker, gammelt verktøy og spindelvev, skapt av scenograf Max Dorey.

Michael er i 60-årene når stykket begynner, og Jeff er rundt tjue år yngre. Michael er en tverr og gretten kvegbonde som nylig har mistet sin kjære kone Sheila. Han er født og oppvokst i denne delen av Devon nær Tavistock, og snakker med den lune, rullende lokale dialekten. Jeff, på sin side, snakker mer polert «Home Counties»-engelsk og er ikke like dypt forankret i bygdesamfunnet. Han er den lokale veterinæren, og handlingen starter under munn- og klovsyke-epidemien, idet han besøker Michael for å advare ham om et utbrudd på nabogården.

De to mennene har mye til felles. Hvis Michael er ensom fordi han har mistet kona, er Jeff ensom fordi han er i ferd med å miste sin – samtidig som han er i en nedadgående spiral av alkoholavhengighet. De møtes først gjennom jobb – en ku skal kalve idet teppet går opp – deretter for å få tiden til å gå, og til slutt for vennskapets skyld, mens Jeffs ekteskap havarerer og han flytter inn for å hjelpe til med gårdsdriften. På mange måter er dette et stykke om mannlig vennskap i motgang, men samtidig byr det på en nyansert klagesang over en tapt livsstil på landet. Nattravnene i tittelen dukker opp et par ganger, men de våker også over dramaet mer generelt, som et symbol på døden og ulykken som henger over det hele.

Teksten er lavmælt, tørrvittig og full av godmodig erting. Etter første akt, som er viet konsekvensene av epidemien, er stykket mindre drevet av plot enn av karakterstudier. Fokus ligger i stor grad på samspillet mellom skuespillerne og stedsfølelsen – sistnevnte effektivt formidlet gjennom Sally Fergusons subtile lyssetting. Det som kanskje imponerer mest, er den modulerte tonen i manuset; i hver scene får skuespillerne rom for både de helt store og de mest nyanserte følelsene. Enten det dreier seg om tapet av Michaels dyrebare kvegbesetning og Jeffs selvforakt, eller mer hverdagslige frustrasjoner over byråkratiske reguleringer og slitsomme nabokonspirasjoner, er det alltid en troverdig balanse mellom inderlig lidenskap og satirisk observasjon.

Mye av æren for at dette fungerer i praksis tilhører selvsagt skuespillerne. Det hadde vært lett å ty til en lat generalisering av Michael som en enkel bondestereotype, men Fielder trekker veksler på sin brede erfaring fra Beckett-roller for å presentere et fullverdig menneske med alle sine motsetninger. Vi ser Michaels kjærlighet til dyra og hans nedarvende lojalitet til jorda, men også en skarpsindighet og dyp innsikt i menneskesjelen som på mange måter er mer subtil enn Jeffs mer verdensvante blikk. Det er rørende hvordan han, som er så rotfestet i jorda, også formidler en forståelse for hvor sårbar landsbygda er for endringskrefter, og hvor forgjengelig det som virker permanent egentlig er.

På mange måter har Hastings den vanskeligste rollen. I første akt må han til slutt ta side med og håndheve dekreter fra omverdenen, samtidig som han utgir seg for å være en forsvarer av de samme verdiene som Michael. Han lykkes godt med å formidle de moralske dilemmaene. Deretter ser vi hans egen verden gå i oppløsning i en tåke av alkohol og selvmedlidenhet, noe skuespilleren fremstiller uten tilgjorthet eller overdrivelse. Til slutt ser vi ham gjenoppbygge livet sitt og finne en aksept for seg selv i moden alder – som Michaels etterfølger og forkjemper for kontinuitet i en verden preget av ombygde låver, spa-anlegg og sjelløse boligfelt på gammel matjord.

Teknisk sett er dette en svært dyktig produksjon, noe man lett kan overse i et så lite og ofte lavmælt verk. I tillegg til den utmerkede scenografien og lyset, håndteres sceneskiftene elegant for å antyde tidens gang gjennom årene. Regissøren har skapt et kontinuerlig mønster av bevegelser og detaljer på scenen som hindrer handlingen i å bli statisk. Sluttbildet har et Rembrandt-aktig skjær over seg, men unngår det sentimentale på en måte som er genuint gripende.

Skildringer av livet på landet kan fort skli ut i karikatur eller rosenrød idealisering. Det er dette stykkets store bragd at det bringer landsbygda til live uten å utforske noen av ytterpunktene. Det kreative teamet og skuespillerne har skapt en forestilling som yter rettferdighet til den oppriktige skjønnheten i det britiske landbruksmiljøet, uten å vike unna realitetene om at depresjon, selvmord og alkoholisme ofte er mer utbredt her enn i byene. I en tid der det ofte er så lite gjensidig forståelse mellom by og land, kan et stykke som dette bidra til å bygge bro, langt utover sine egne tilsynelatende beskjedne rammer.

Foto: Jack Sain

And Then Come The Nightjars spilles på Theatre 503 frem til 26. september 2015