ANMELDELSE: Andrea McArdle, The Seth Concert Series ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Andrea McArdle og Seth Rudetsky, presentert online som en del av Seth Concert Series.

The Seth Concert Series med Andrea McArdle og Seth Rudetsky

Online søndag 2. mai, repetisjon mandag 3. mai

3 stjerner

Seth Concert Series nettside

Hva skjedde egentlig med den lille foreldreløse jenta med den usannsynlige rødbrune permanenten? CV-er i underholdningsbransjen blir ikke mye mer «mainstream» enn Andrea McArdles, og denne forestillingen lovet et dypdykk i standardrepertoaret fra de siste fem tiårene. Etter å ha blitt plukket ut fra koret under prøveforestillingene for «Annie» i Connecticut i 1977, ble det hennes oppgave å forme tittelrollen. Resten er, som de sier, historie. Det er i alle fall hennes historie.

Siden den gang har hun spilt en rekke store roller, og hun åpnet denne talkshow-kabareten med en dose Judy Garland-aktig energi i en livlig utgave av «Zing Went The Strings Of My Heart» (James F. Hanley) – en påminnelse om en annen av hennes triumfer, TV-filmen «Garland» fra 1978. Hun mestrer også praten mellom låtene godt, utvilsomt finslipt gjennom mange år med kabareter, kasinoer og cruiseskip. «Rainy Days And Mondays» (Roger Nicholls og Paul Williams) fulgte deretter, og viste frem den fortsatt ungdommelige klangen i stemmen hennes, med det karakteristiske, litt nasale men svært sjarmerende preget i det øvre og midtre registeret.

Og akkurat der krasjet videostrømmen! Med litt tålmodighet ble den imidlertid lullet tilbake til live. Tilbake til anekdotene: hvordan hun nesten fikk spille i «Gypsy» med Angela Lansbury, men faren sa nei!; hvordan premieren på «Annie» varte i fire og en halv time fordi den ble avbrutt av en orkan!; og så videre. Alt levert med kjølig, profesjonell distanse. Vi gled like uanstrengt gjennom en mindre kjent perle fra «They're Playing Our Song» (Carole Bayer Sager/Marvin Hamlisch), og en smakebit av «Being Alive» fra «Company» (Sondheim) – som en pirrende dypp i noe forfriskende annerledes, før hun trakk seg raskt tilbake.

Deretter bar det videre til det uunngåelige utdraget fra «Les Misérables» (Schoenberg/Boublil), og et dypdykk i Fantines skjebne med «I Dreamed A Dream». Her begynte den jevne vokalstilen hennes virkelig å merkes: linjene forblir nokså like, nesten som en talestemme uten mye lys og skygge, og frasene deklameres snarere enn å synges helt ut. Seth måtte skynde på under enkelte av de lange tonene, og nærmest galoppere av gårde med akkompagnementet før McArdle gikk tom for pust. Pent gjort av ham. Hvis man kan leve med slike kompromisser, betyr det egentlig ikke så mye – man hører tross alt den store Andrea McArdle.

For fans er det utvilsomt noe trøstende i dette, men det hviler også et snev av Norma Desmond over det hele – noe vekkes til live som kanskje burde fått hvile i den grasiøse tilbaketrukketheten i en glemt villa i åsene. Ta for eksempel en medley fra «Rainbow»: Burton Lane og Yip Harburgs «Trolley Song» fra «Meet Me In St Louis» (et stykke hun også har spilt på scenen); samme tekstforfatter sammen med Harold Arlen i «Over The Rainbow»; alt sammen fremført som en veslevoksen foreldreløs jente med et smått urovekkende talent for å sjarmere middelaldrende millionærer. Det minner om linjen i «Hooray for Hollywood»: «... if she pleases the tired businessman». Vel, hvis det er det showbusiness skal handle om, er det en hårfin balansegang.

Kanskje hun ikke har fått med seg nyhetsbildet i det siste, med stadig nye skandaler og pinlige episoder som beklages i hytt og vær? Hun virker i alle fall ikke å ha mange referanser til her og nå i sin ustanselige ordstrøm.

Men vi får fortsatt historiene om å gå på scenen med beinbrudd, blåveis og all slags fysisk last: slik det kanskje var i gamledager. Men historien hennes om å dynke sengen til de foreldreløse barna i «Annie» med amylnitritt er vel egentlig ikke helt akseptabel oppførsel, er det vel? «Maybe» (Charles Strouse/Martin Chanin) fra deres største hit kan hun fortsatt synge med den slagkraftige presisjonen hun alltid har tilført rollen, men man må nesten lure på hvordan hun har klart å beholde tennene etter alle disse årene med så mye musikalsk sukker.

Og «cheese». Masse «cheese». «New York, New York» (Kander/Ebb) stammer også fra 1977 – hennes annus mirabilis – og hun sang den som «Liza» i sceneforestillingen med samme navn, før hun gled over i «N.Y.C.», rett tilbake til der hun startet i «Annie». En stadig mindre sirkel? På dette tidspunktet skriker man etter å høre noe litt mer dagsaktuelt, eller bare – tja – annerledes.

Nei. Det er ikke det du får. Det er bare mer av det samme tradisjonelle materialet fra en tapt epoke. «Mack and Mabel» er en fantastisk musikal, og «Wherever He Ain't» (Jerry Herman) er en strålende låt som kler stemmen hennes i dag bedre enn nesten alt annet i showet – men i dette formatet fungerer det ikke på langt nær så godt som på scenen. Mer fra Herman fulgte med «Before The Parade Passes By», sunget med den søte vibratoen til Little Orphan Annie intakt, etter alle disse årene på Broadway, turnéer og til og med i West End. Til slutt, som en uendelig gjenkommende Davy Jones i «Pirates of the Caribbean», dukket den største «Annie»-traveren av dem alle, «Tomorrow», opp for å kreve sjelen hennes på ny.

Så, hva skjedde egentlig med Little Orphan Annie? Nå vet vi det.