ANMELDELSE: Angels In America del to, National Theatre ✭✭✭✭✭

James McArdle (Louis) og Nathan Stewart-Jarrett (Belize) i Angels in America Del To: Perestroika

National Theatre.

4. mai 2017

5 stjerner

Vi har kanskje glemt omstruktureringene i det sovjetiske kommunistpartiet under Gorbatsjov på 80-tallet, der selve betydningen av 'Perestroika' nettopp er 'omstrukturering'. Del to av Tony Kushners fantastiske epos starter med en tale fra den eldste gjenlevende bolsjeviken. Den første replikken som faller er: «Det store spørsmålet vi står overfor er: Er vi fortapt?» Dette er de store spørsmålene Kushner stiller, og del to er like ekstraordinær og spennende som del en, selv om den kan virke litt frustrerende i sin manglende evne til å gi konkrete svar.

Denise Gough (Harper) og Andrew Garfield (Prior)

Da vi sist så Prior Walter, hadde en engel krasjet gjennom taket hans og utnevnt ham til profet. Og hun er ingen hvit, glødende himmelsk skapning; hun er skitten, herjet, lysten og menneskelig! Amanda Lawrence er fantastisk i rollen, både morsom og lidenskapelig, slik hun er i alle sine roller – engleskyggenes fysikk er en fryd å se på. Karakterer vi så lite til i del en kommer nå til sin rett, spesielt Susan Brown som Hannah Pitt. Hun spiller den eneste uvennlige mormoneren du noensinne vil møte, som flytter til New York for å finne sønnen Joe etter at han forteller at han er homofil. Hun er briljant, praktisk og jordnær i en verden som går i oppløsning, og troen hennes er ingen hindring for verken aksept eller hjelpsomhet. At hun blir Priors forsvarer og pleier er både rørende og overbevisende. Scenen der Harper og Prior knytter bånd i mormonersenteret mens de ser på et glorete diorama som blir avbrutt av deres respektive elskere, er et komisk høydepunkt. Det er synd at Harpers historie falmer noe i del to, men Denise Gough, med sin såre og intense nerve, sørger for at man forblir investert i skjebnen hennes. Ensemblet er fremdeles briljant; Russell Tovey kler karakteren sin naken både figurativt og bokstavelig talt idet Joe begynner sin egen indre omstrukturering.

Nathan Lane (Roy Cohn) og Nathan Stewart-Jarrett (Belize)

Det eneste AIDS-relaterte dødsfallet vi er vitne til, er Roy Cohns. Det krever mot å skrive det, og mot å spille det, og her briljerer Nathan Lane i Kushners bravur-skriving – han har til og med latt Ethel Rosenberg synge en vuggevise for Cohn! Det jeg sliter litt med i del to, er at noe av filosofien blir i overkant «New Age» og dramatisk sett litt for enkel – som at himmelen er et sted «ganske likt San Francisco». Å, javel? Da er det vel greit da. Men selv om teksten tidvis begynner å bable, reddes den av de lidenskapelige prestasjonene. Nok en gang må jeg minne om at Andrew Garfields ekstraordinære innsats er verdt billettprisen alene, og hans ferd for å returnere profetien er både hylende morsom og dypt overbevisende – årets hittil sterkeste prestasjon.

Denise Gough (Harper) og Russell Tovey (Joseph)

Ian MacNeils scenografi åpner seg opp i del to, selv om hans versjon av himmelen føles litt vel «Star Trek», og jeg skulle ønske at Bethesda-fontenen var en mer realistisk statue som virket mer forankret i omgivelsene. Stykket starter med et dødsfall og ender med en oppfordring til å elske, idet Prior henvender seg direkte til oss. Mitt tjuefem år yngre jeg ga mitt nåværende jeg en klem og hvisket: «Se hvor langt vi har kommet sammen.» Det er sant; man ser ikke KS-sår lenger. Men rettighetene til LGBT-miljøet er fremdeles skjøre og kan trekkes tilbake med et pennestrøk. Kampen fortsetter derfor ennå. La oss være tydelige: Angels in America er ikke bare et teaterstykke. Det er en begivenhet, teaterverdenens svar på «binge-watching» av en TV-serie. Denne praktfulle produksjonen tar dager å fordøye og vil bli værende i deg... kanskje helt frem til neste nyoppsetning. Episk, ekstraordinært, vakkert – og for å bruke en annen klisjé: Kjemp for en billett!

LES VÅR ANMELDELSE AV ANGELS IN AMERICA DEL EN

SE BILDENE FRA ANGELS IN AMERICA DEL TO

FINN UT MER OM ANGELS IN AMERICA