ANMELDELSE: Ballyturk, National Theatre ✭✭✭✭

Ballyturk Lyttleton Theatre 20. september 2014 4 stjerner

I sitt glimrende essay, Desire and Mystery, sier Colm Tóibín følgende om Enda Walshs verk:

"Bildene hans er uforutsigbare, merkelige. Ingen av karakterene hans vet helt hva de skal si neste gang. Gjenstander har, like mye som ord, en ustadig, rastløs funksjon. Det finnes øyeblikk der alt virker åpent og mulig, men så viser det seg at disse øyeblikkene er skapt for å bli overrumplet. Mulighetene begrenses og ødelegges slik at tale, handling, tanke og bevegelse på scenen blir skremmende og forgjeves, gjentatt gang på gang – som en del av et manus, en labyrint av hendelser uten utgang, der inngangen er murt igjen eller glemt... Karakterene hans lever i en historie de selv har skapt, som ikke kan slettes... Det å fortelle historier har skadet dem. De venter da, som i Ballyturk, på at outsideren skal komme og vekke dem, eller i det minste riste i dem mens de vandrer i sin våkne søvn... språket er i hans univers ofte rede til å reise seg, bevege seg mot en klangfull, kvasireligiøs tilstand, med kadenser som ikke skammer seg over sin egen skjønnhet."

Enda Walshs urpremiere på sitt eget stykke, Ballyturk, spilles nå på Lyttelton Theatre, og på en enkel og totalt oppslukende måte demonstrerer det hvorfor National Theatre er så viktig. (Tóibíns essay er å finne i programmet).

Ballyturk er et bemerkelsesverdig stykke, en komisk monstrøsitet som byr på fantastiske prestasjoner for de tre skuespillerne, men som kan bety alt eller ingenting for publikum. Det er en opplevelse – høytidelig teatralsk og original – men like unnvikende som den er engasjerende. Hvis noen påstår at de vet nøyaktig hva stykket handler om, kan du være trygg på at de ikke har peiling.

Stykket utspiller seg i ett enkelt rom. Ved første øyekast ser det ikke ut til å ha en dør, men det viser seg at det finnes to, godt skjult. To navnløse menn, 1 og 2, bor i rommet. De lever absurde liv inspirert av gamle vaudeville-rutiner; til tider virker det som om de leker seg gjennom stumfilmer. Ved andre tider hopper og spretter de manisk rundt på scenen, søker tilflukt i merkelige hjørner og spiller en rekke andre karakterer de enten kjenner eller har diktet opp – kanskje menneskene de tror bor i verden utenfor. Av og til lytter de ved veggene.

Så ankommer mann nummer 3, og alt endrer seg. Tone, farge og skjebnefølelsen skifter, det samme gjør språkets poetiske storhet. En av de to må forlate rommet og dø. Men overraskelsene stopper ikke der.

På mange måter minner opplevelsen om å se Mens vi venter på Godot fremført av britiske komistjerner som Kenneth Williams og Michael Crawford, bortsett fra at Godot faktisk dukker opp – og han viser seg å være en tungsindig skapning, en krysning mellom Smoking Man fra X-Files og Tony Soprano. Det vil egentlig si at det er totalt ulikt noe annet du noensinne har sett på en scene.

Det er elektrisk i sin utfordring til publikum. Som Tóibín sier: Walsh skaper øyeblikk bare for å knuse dem; for å forvirre forventningene, få deg til å le og tenke. Og undre.

Skuespillerprestasjonene er eksepsjonelle.

Stephen Rea er praktfull som den tungsindige Nummer 3. Hans blanding av trussel og poesi er nydelig, og han knuser den trygge, nærmest eremitt-aktige tilværelsen til duoen hvis elleville, Chaplin-aktige påfunn vi nettopp har frydet oss over.

Cillian Murphy er i sitt ess når det gjelder fysisk komedie i rollen som den løpende, hoppende og knivsvingende Nummer 1. Øynene hans er hjemsøkt av smerte, frykt og håp, og hans senesterke kropp skjelver og rykker under karakterens mange krav – han er den yngste og mest trengende av de to. Ritualfølelsen han fremkaller i de knivskarpe komiske rutinene er bemerkelsesverdig, det samme er menneskeligheten han tilfører hvert eneste absurde øyeblikk. Han er forbløffende god.

Det samme er Mikel Murfi, som spiller den mer stoiske og fornuftige Nummer 2 – hvis man kan si det om en karakter som først dukker opp kun iført hvit truse, dekket av talkum, mens han bruker en håndstøvsuger til å fjerne cornflakes fra føttene til Murphy. Han er like forstyrret og vakkert menneskelig som han er fjasete, og en fantastisk imitator. De siste scenene hans er mer rørende enn man skulle tro var mulig etter stykkets første tre kvarter.

Dette er tre begavede skuespillere på toppen av sin yteevne, som helhjertet kaster seg over utfordringene i Walshs tekst og regi.

Jamie Vartans scenografi er fabelaktig: du vet aldri helt hva det er du ser på, noe som underbygger selve poenget med Walshs tekst. Vi får se en mikrobølgeovn som eksploderer på spektakulært vis og en fantastisk brann i et gjøkur. Helen Atkinsons lyddesign sørger for at det fjerde medlemmet av ensemblet – en summende flue – får den plassen den fortjener.

Dette er en vill, original og uventet kveld med teatral ekstremisme. Du trenger ikke forstå nøyaktig hva Walsh vil frem til for å ha en fantastisk opplevelse; faktisk kan det hemme gleden om du prøver for hardt.

La det skylle over deg og la skuespillerne utøve sin magi. Det finnes ikke maken på noen scene i West End akkurat nå.