ANMELDELSE: Bare, The Vaults London ✭✭✭

Julian Eaves anmelder pop-operaen Bare av Damon Intrabartolo og Jon Hartmere, som nå spilles på The Vaults i London.

Ensemblet i Bare

The Vaults

29. juni 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå

Sluttscenen i denne pop-operaen er en av de minst pop-pregede og minst operatiske, men det er her den dramatiske kraften virkelig slår til. Når den inntreffer – og minner oss om de tøffe, virkelige historiene som ligger bak teatrets trygge lek og late-som-verden – får det oss til å reflektere over at showet kanskje, bare kanskje, ville fungert enda bedre om det var mindre opptatt av underholdning og mer fokusert på det sterke budskapet det ønsker å formidle.

Slik det fremstår nå, får vi en nokså konvensjonell backstage-historie om en katolsk videregående skole i USA som setter opp 'Romeo og Julie'. Her er den mannlige hovedrolleinnehaveren bifil og involvert med både jenta som spiller Julie og gutten som spiller Mercutio – sistnevnte er hans mest langvarige og dype forhold. Scenen er dermed satt for at romantiske spenninger skal nå kokepunktet når de senkes ned i trykkokeren som er Montagues og Capulets verden. Dette er det mekaniske rammeverket i Jon Hartmeres libretto, mens Damon Intrabartolos musikk sørger for at foten tapper til fengende låter som dessverre er vanskelige å huske med en gang de er ferdige. Balladene hans er uendelig mye bedre, og disse fyller mer av andre akt med strålende effekt, men ingenting er like gripende som den fabelaktige korskrivingen, som her leveres i en suveren fremføring av et fantastisk ensemble.

Tom Hier, Mark Jardine og Darragh Cowley i Bare.

I denne spesifikke produksjonen får man imidlertid ikke nødvendigvis med seg alt dette. For det første er bandet – under musikalsk ledelse av Alasdair Brown og lyddesign av Ross Portway – altfor høyt gjennom hele den første halvtimen. Dette dekker over all eksposisjon, så de som ser stykket for første gang vil neppe høre nok av teksten til å forstå hvem karakterene er, hva de vil, eller hvorfor vi i det hele tatt skal bry oss. Dette var tilfelle for nesten alle som satt i de dyre setene rundt meg. Og for noen seter! De er de desidert mest ubehagelige du finner i London for øyeblikket. Til nesten 40 pund per billett er det mye penger å kaste bort bare for å sikre seg en time hos osteopat. Ikke nok med det, de er plassert på flatt gulv og UNDER scenenivå, så man går glipp av mange detaljer i koreografien. Selve scenerommet er en lang, smal plattform langs den ene siden av de underjordiske hvelvene under Waterloo Station; selv om den har en liten seksjon som stikker ut, blir gjenstander stadig dyttet ned mot publikum.

Leser du fortsatt? Alt dette er overhodet ikke skuespillernes, musikernes eller regissørens feil. Hadde man tatt deres arbeid, gitt dem bedre lydbalanse og et rom som egnet seg for publikum, ville dette vært en langt mer vellykket produksjon. Dessverre har SR Productions, som tidligere har stått bak meget vellykkede prosjekter i mindre skala, gjort noen fatale feilberegninger her som i praksis ødelegger for alle andre.

Georgia Bradshaw, Beccy Lane og Lizzie Emery i Bare.

Dette er en stor skam. Julie Atherton regisserer med letthet og sikkerhet gjennom et stykke som har mange klønete overganger. Jeg har sett dette stykket før og vet hvilke problemer de kan skape, men hun unngår dem alle. Hun henter også ut fantastiske prestasjoner fra sitt unge ensemble. Darragh Cowleys Jason (Romeo) er fysisk imponerende, og Lizzie Emerys Ivy (Julie) er en sterk sanger med en nydelig stemme som garantert vil nå langt. Hennes antagonistiske romvenninne, Nadia (Ammen) spilt av Georgie Lovatt, stopper nesten showet med sin 'A Quiet Night At Home'. Stacy Francis er også suveren som Sister Chantelle og gir frysninger med '911! Emergency!' og 'God Don't Make No Trash'. Bare for disse prestasjonene alene burde folk stå i kø.

Daniel Mack Shand og Stacy Francis i Bare.

Resten av ensemblet leverer også strålende støtte: Tom Hiers Matt (Tybalt) er en storslått tenor med en nydelig klang og krystallklar diksjon (når bandet ikke overdøver ham). Athena Collins har en magnetisk tilstedeværelse på scenen, og Georgia Bradshaw som Kyra er utmerket i scenene med Jomfru Maria. Jo Napthine som Peters mor, Claire, leverer en rystende versjon av 'Warning'. Mark Jardine er en troverdig prest. Den eneste som virker litt ukomfortabel i rollen er Daniel Mack Shands Peter (Mercutio); han manglet den energien resten av ensemblet utstrålte, noe som var overraskende da han var strålende i 'Jeff' på Waterloo East nylig.

Et annet vinnende element er Stuart Rogers’ suverene koreografi. Til tross for at han må jobbe på en nesten umulig plass, er effektene storslåtte (hvis man bare kunne se dem bedre). Lyset til Andrew Ellis er ofte stemningsfullt, selv om de sterke lyskasterne mot publikum av og til ble i drøyeste laget for øynene.

Alt i alt: Forestillingen kunne vært svært god om produsentene bare fikset noen få, sentrale problemer. Om de gjør det, gjenstår å se.

BESTILL BILLETTER TIL BARE PÅ THE VAULTS