ANMELDELSE: Broken Wings, Theatre Royal Haymarket ✭✭

Matthew Lunn anmelder Broken Wings, en ny musikal av Nadim Naaman og Dana Al Fardan på Theatre Royal Haymarket.

Ensemblet i Broken Wings. Foto: Marc Brenner Broken Wings Theatre Royal Haymarket

2. august 2018

2 stjerner

Jeg må tilstå at jeg var ukjent med verkene til Gibran Khalil Gibran, den libanesisk-amerikanske poeten og filosofen hvis arbeid har inspirert denne musikalen. Etter å ha sett Broken Wings, historien om hans første kjærlighet og hvordan han mistet henne, følte jeg meg drevet til å undersøke tekstene hans og bli litt bedre kjent med ham. Denne musikalen byr på glimt fra hans liv, hans kjærlighetsforhold og hans karakter, og man opplever øyeblikk av ubestridelig glede i de rikt vevde bildene fra Beirut ved århundreskiftet. Musikken er fantastisk, verket er oppriktig og beundringsverdig i sine temaer – i disse nedslående tider bør ethvert stykke som taler imot behandlingen av kvinner som handelsvare, hylles. Likevel er den dype skildringen av kjærlighet nokså utilfredsstillende, karakterenes godhet og ondskap er for forenklet, og helhetsopplevelsen vitner om uforløst potensial, om enn kanskje ikke slik det var tiltenkt.

Rob Houchen og Nadim Naaman i Broken Wings. Foto: Marc Brenner

Musikalen starter med en middelaldrende Gibran (Nadim Naaman) som snakker fra sitt arbeidsværelse i 1920-tallets New York. Han lever et utad komfortabelt liv, men plages av vedvarende hjertesorg. Han forklarer at han som ung mann (spilt av Rob Houchen) flyttet fra USA tilbake til Beirut, som var uforandret siden barndommen, og forelsket seg i en jente ved navn Selma Karamy (Nikita Johal). De utvikler raskt en ekstraordinær kjærlighet til hverandre, men skjebnen har lagt onde planer. Selmas far (Adam Linstead), en godhjertet og respektert mann, er prisgitt det sosiale presset fra Beiruts øverste lag. Så når den slemme biskopen Bulos Galib (Irvine Iqbal) ber om hennes hånd på vegne av sin egoistiske nevø, Mansour (Sami Lamine), må faren gi etter. De elskende skilles, og Selma og Mansour gifter seg. Men når faren faller i sykdom, bringes den unge Gibran tilbake inn i livet hennes, med ødeleggende konsekvenser.

Jeg ble ganske betatt av programnotatene fra dirigenten, Joe Davison, som beskrev den moderne klassiske instrumenteringen som «et bilde av Gibrans Libanon som om det var et minne, en skisse av hjemlandet». Han antyder at dette forsterkes ved at orkesteret er «plassert på scenen og formelig sprenger ut av Gibrans studio i New York». Beslutningen om å legge 20-tallets New York bakerst på scenen, mens scenene fra Libanon utspiller seg forrest, er velvalgt. Musikken kan ikke klandres for sin lidenskap og de følelsene av sår nostalgi den fremmaner.

Ensemblet i Broken Wings. Foto: Marc Brenner

Tekstene og manuset inneholder imidlertid altfor mange klønete formuleringer, der vakre observasjoner (som når kjærlighet sammenlignes med greinene på et sedertre) blir overskygget av for mye forklaring. Jeg følte stadig at jeg ble fortalt hva jeg skulle føle, i stedet for å få det vist. Houchen og Johal var begge dyktige i hovedrollene og sterke sangere, men de klarte ikke å få meg til å forstå hvorfor Selma og Gibran var så uunngåelig trukket mot hverandre – Naamans kraftfulle prestasjon som den eldre Gibran gjør mye av grovarbeidet her. I stykkets andre del hører vi Selmas lidenskapelige taler om kvinners underkuelse, som er kraftfulle i seg selv, men som i historiens kontekst føles ufullstendige uten en dialog. Det er symbolsk for det som er så frustrerende med forholdet deres – de snakker ikke med hverandre, de erklærer ting, og de er demonstrative uten å vise noe av den lekenheten, humøren eller det intellektuelle fellesskapet som ville vist oss hva de faktisk betyr for hverandre. Selv om musikalen leker med tanken om «kjærlighet ved første blikk», gjorde den ikke nok for å vise meg at lidenskapen handlet om mer enn ungdommelig begjær mellom to snille, men ikke nødvendigvis beslektede sjeler.

Nikita Johal, Adam Linstead og Rob Houchen i Broken Wings

Skildringene av biskopen og Mansour, stykkets skurker, bød på ytterligere problemer. Sammen med Nadeem Crowes tolkning av Gibrans skolekamerat Karim, var dette de mest fornøyelige prestasjonene, delvis fordi de var mer nyanserte enn stykket ga dem æren for. Vi blir stadig fortalt at biskopen er ondskapen selv og har kontroll over alle. Likevel er han til tider merkelig sympatisk, som når han refser nevøen sin for å vanskjøtte Selma følelsesmessig, og han er tydelig uimponert over antydningen om at hennes problemer med å få barn skulle være et tegn på underlegenhet. Mansour er på sin side tankeløs og selvsentrert uten å være direkte grusom – et bortskjemt og naivt barn. Begge mennene er utvilsomt usympatiske, men stykket styrer for langt unna den naturlige konklusjonen om at de er produkter av sitt samfunn. Jeg lengtet etter at Beirut skulle tre frem som historiens antihelt, på samme tid en fruktbar jord for oliventrær og hemmelige møter, men svertet av et mørkt hjerte av uforanderlighet. Denne ideen ligger i periferien, og musikalen ville vært langt sterkere om skaperne hadde utforsket den fullt ut. I stedet forblir de sporadiske skildringene av samfunnets utilslørte grusomhet uforløste, og virker kun å være der for å fyre opp under tragedien i Gibran og Selmas kjærlighetshistorie.

Nikita Johal som Selma i Broken Wings. Foto: Marc Brenner Broken Wings er et kjærlighetsprosjekt, og musikken er en fryd. Likevel er den sentrale kjærlighetshistorien, satt mot et bakteppe av Beirut ved århundreskiftet, lite overbevisende og langt mindre fengslende enn de sporadiske glimtene inn i selve byen.