ANMELDELSE: Bug, Found 111 Theatre ✭✭✭✭✭

Kate Fleetwood og James Norton i Bug. Foto: Simon Annand.

Bug Found 111 Theatre 30. mars 2016 5 stjerner

Found 111 er et ekstraordinært teater; et scenerom fullt av potensial, plassert helt øverst i et elegant-slitt og bohemsk lagerhus i Charing Cross Road. Simon Evans’ nye oppsetning av Tracey Letts’ Bug er en perfekt match, som utnytter fringe-teaterets estetikk til en strålende klaustrofobisk effekt. Kombinert med et fascinerende manus og skuespill fra to aktører på toppen av sin karriere, er Bug en spektakulær teateropplevelse.

Stykket åpner med den nedsunkne Agnes (Kate Fleetwood) og venninnen RC (Daisy Lewis) som røyker crack på Agnes' slitne motellrom. Plutselig blir «festen» avbrutt av Peter (James Norton), en bekjent av RC som introduserer seg selv med den lidet lovende replikken: «Jeg er ikke en øksemorder». Det er han ikke, selv om han erkjenner at han har en tendens til å gjøre folk ukomfortable. Faktisk faller Agnes for Peters ærlige vesen og gode hjerte; selve motstykket til hennes eksmann Jerry (Alec Newman). Peter er velformulert, omtenksom og intuitiv, og de to havner snart i sengen sammen. Når de våkner, kjenner Peter insekter som kravler over huden hans, noe som utløser en folie à deux som truer med å fortære dem begge.  

Dette er ikke et stykke for de sarte. Bug er rått, blodig og pinefullt intimt. Scenografien vever seg rundt publikum, og mange befinner seg bare centimeter unna skuespillerne. Det viktigste er at selv når fornuften råtner bort for hvert desperate forsøk på å fjerne et innbilt insekt, forblir Agnes og Peter skikkelser man føler med. Deres odde, men ømme flørt er en trøst i deres herdede og tomme liv, og som mange av oss, tørster de etter en mening med tilværelsen. Tragedien i Bug er at deres håpefulle slutt alltid er rett utenfor rekkevidde, hindret av gjenstridige og nådeløse minner som manifesterer seg som selvutslettende oppførsel.

James Norton og Kate Fleetwood i Bug. Foto: Simon Annand

Kate Fleetwood leverer en mesterlig prestasjon, en dyp demonstrasjon av hvordan fortidens tragedier kan binde seg til et menneskes karakter. Hennes sjenerte, men samlede vesen i møte med Peter står i kontrast til den nervøse og defensive holdningen hun inntar overfor Jerry, som bryter henne ned med målrettet aggresjon. Vi ser en person preget av dyp sorg, så desperat etter å holde fast ved det nye og gode med Peter at hun blir slave av hans villeste teorier. Mens hun klamrer seg til deres febrilske logikk, er det som om Agnes kjemper for livet, og Fleetwood skildrer på kraftfullt vis hvordan hennes sprudlende og vittige personlighet visner hen.

Peter er en kompleks rolle for enhver skuespiller, da det er fare for å overspille. James Nortons prestasjon er ekstremt fysisk, men likevel veldig naturlig, ettersom Peters mani underbygges av de overbevisende åpningsscenene. Her fanger Norton vakkert essensen av en mann som er livredd for å skade andre, men samtidig desperat etter menneskelig varme. Besettelsen hans er noe han nødig vil snakke om, da det «skremmer folk», men å snakke om det blir en tvangstanke – og utviklingen av dette er formidabel å være vitne til. Peter brytes ned av hver eneste ettergivenhet, og Nortons lagdelte spill balanserer hans stadig mer eksentriske oppførsel med kroppens forfall på en kløktig måte.

Fleetwood og Norton får selskap av utmerket birolleinnehavere. Alec Newman er en passende manipulerende Jerry, karismatisk men ondskapsfull, en herdet sosiopat. Daisy Lewis’ RC tilfører stor varme i scenene med Agnes, og fungerer som en utenforståendes blikk på galskapen som utspiller seg, mens Carl Prekopp er en spennende og gåtefull Dr. Sweet. Likevel kommer produksjonens største drahjelp fra det glimrende lyddesignet, lyset og scenografien. Forvandlingen av Agnes’ sjeleløse hotellrom til et marerittaktig asyl, preget av skarpt lys og aluminiumsfolie, er bare ett av galskapens symboler. Mørket senker seg til lyden av uhyggelig musikk; vi hører svermer av insekter som piler av gårde og skriker med urovekkende effekt, og i en minneverdig scene utfordres vår oppfatning av hendelsene når motellromdøren plutselig åpnes. Skuespillerne gjør på sin side en formidabel jobb med å samhandle med publikummet som omkranser dem, og beveger seg på scenen som dyr i bur. Dette sikrer at alle får god sikt til handlingen, samtidig som det forsterker atmosfæren av frykt og fortvilelse.

Alec Newman og Daisy Lewis i Bug. Foto: Simon Annand

Simon Evans’ oppsetning av Bug er et intenst og altoppslukende stykke som yter Tracey Letts’ fremragende manus rettferdighet. Kate Fleetwood og James Norton leverer dypt rørende prestasjoner, støttet av et sterkt ensemble og sublimt design innen scenografi, lys og lyd. Det er et fabelaktig stykke teater som får pulsen til å stige og som vil sitte i lenge etter teppefall.

Bug spilles på Found111 frem til 7. mai 2016

James Norton i Bug. Foto: Simon Annand

Alec Newman og James Norton i Bug. Foto: Simon Annand.

Kate Fleetwood i Bug. Foto: Simon Annand

James Norton og Carl Prekopp. Foto: Simon Annand

Kate Fleetwood i Bug. Foto: Simon Annand

Daisy Lewis i Bug. Foto: Simon Annand