ANMELDELSE: C-O-N-T-A-C-T, Clapham Common ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder C-O-N-T-A-C-T, en ny immersiv forestilling satt opp utendørs på ulike steder i London, som fremstår som perfekt underholdning i en tid preget av sosial distansering.

C-O-N-T-A-C-T

Clapham Common (også i Greenwich og ved Monument)

Lørdag 5. september kl. 19:30

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Teater blir knapt mer «nouvelle vague» enn dette. C-O-N-T-A-C-T er et nytt fransk stykke av Eric Chantelauze, basert på en idé av Gabrielle Jourdain. Her presenteres det i en elegant engelskspråklig versjon av Quentin Bruno, som utforsker «korona-epokens» små og store utfordringer gjennom en glidende, filmisk collage av inntrykk fra to karakterer – «kvinnen» og «mannen» – som vi følger gjennom en utrolig tettpakket og rik vandring på 50 minutter.

Mens de beveger seg lydløst og gestikulerer gjennom byens åpne rom, lytter vi til deres tanker og samtaler, akkompagnert av et susingende lydspor av Cyril Barbessol, via hodetelefoner koblet til mobilene våre. Ja, det er sant: Akkurat som vi alltid har mistenkt, er smarttelefonene der for å spionere på forbipasserende! Men i dette tilfellet avslører snokingen et nokså glamorøst lappeteppe av filosofiske refleksjoner og digresjoner, vakkert fremført i et forhåndsinnspilt lydbilde.

Mot dette flimrer og glimter Londons summende og hektiske virkelighet spontant og ukontrollert rundt og mellom våre iherdige skuespillere, og blir en unik del av helheten. Dermed blir hver forestilling, enda mer enn vanlig, en helt unik begivenhet.

Lørdag kveld var jeg på Clapham Common, der parken var fylt av et fargerikt kalejdoskop av storbyliv. Dette ga en filmisk dybde til de følelsesmessige kvalene til «kvinnen» og hennes ekstraordinære samtalepartner, med et ekstra snev av sårhet da forestillingen fant sted akkurat i skumringstimen der dag blir til natt. Produsentene Katy Lipson og Mathilde Moulin kunne knapt ha funnet et mer imponerende modsvar til stillheten som har preget verdens teatre enn denne fascinerende og finslipte «evenement». Dette er teater som enten går nesten i ett med folkemengden, eller teater som setter sitt preg på hele London og gjør byen til sin scene.

Ensemblet i C-O-N-T-A-C-T. Foto: Pamela Raith

Konsept og regi er ved Samuel Sene, med assistanse fra Bronagh Lagan. Bruken deres av parkens «reelle» rom er mesterlig, selv om det selvsagt er prisgitt hvilke områder som er ledige den aktuelle kvelden. Vi manøvrerte oss mellom mange titalls andre besøkende i parken, inkludert rullebrettkjørere, folk med engangsgriller, piknik-entusiaster med vinflasker og hundeluftere. Gang på gang krysset folk fra Clapham-miljøet spilleområdet, noe som førte til noen bisarre og surrealistiske interaksjoner – i en lang periode ble vi faktisk filmet for en podcast om lokallivet «her og nå». Dette er en type opplevelse som det rett og slett ikke er mulig å gjenskape i en lukket teatersal.

Husk å kle deg godt! Septemberkveldene blir stadig kjøligere, og når man blir bedt om å stå nokså stille i store deler av timen, kreves det varme klær. Likevel, for en glede det er å kjenne de visne bladene knase under føttene mens vi beveger oss fra den ene scenen til den neste. Det er en poetisk storhet over denne levende teaterforestillingen som er helt vidunderlig. Den er nærmest transcendental, der den løfter sjelen ut av hverdagens bekymringer og lar den bli belyst av kunstnerisk nysgjerrighet. Rundt oss i parken ble statuene og arkitekturen ved Clapham Pavement og parkens utforming en del av «scenografien»; selv lyset fra en lygtestolpe over de to skuespillerne virket helt perfekt for øyeblikket. Avslutningen av stykket, som er så strålende håndtert i denne produksjonen, utnytter perspektiv og mørkets frembrudd på en måte som runder av historien elegant, uten å bli kunstig eller selvbevisst.

Det er dessuten tre ulike lokasjoner hvor man kan oppleve dette, med ulike skuespillere på hvert sted. For ordens skyld består ensemblet av: Charles Angiama, Louis Bernard, Chloe Gentles, Max Gold, Richard Heap, Aoife Kennan, Katja Quist og Laura White. Jeg så Richard Heap og Katja Quist. Vi fikk instruksjoner fra vår «guide» på møteplassen om å følge etter Katja (i rollen som Sarah), nærmest som voyeuristiske journalister i hælene på en moderne Alice i Eventyrland. Samtidig snek Richard seg inn som «en av publikummerne», før han trådte ut av rekkene for å henvende seg til Katja på en parkbenk i et av historiens mange stemningsfulle øyeblikk. Stemmene deres utfylte hverandre vakkert, der Katjas livlige realisme sto i kontrast til Richards nydelige, klangfulle bariton.

Det er kun 15 billetter tilgjengelig per forestilling, med tre visninger daglig. Selv om kompaniet strekker seg langt for å minne oss på å holde avstand, må publikum selv vurdere om de synes folk i hovedstadens parker faktisk overholder smittevernrådene.

Så, hva sitter man igjen med til slutt? Jeg følte meg betydelig bedre. Og dette er kanskje relevant: Dagen før hadde jeg mottatt noen triste nyheter om en nær venn (ikke koronarelatert), men da disse utrolig givende 50 minuttene var over, følte jeg meg fornyet og klar for hva enn livet måtte by på. Det er nettopp dette teater handler om.

BESTILL BILLETTER TIL C-O-N-T-A-C-T LES MER OM C-O-N-T-A-C-T HER