ANMELDELSE: Crazy For You, Gillian Lynne Theatre ✭✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder West End-overføringen av Crazy For You, som nå spilles på Gillian Lynne Theatre.

Charlie Stemp og ensemblet. Foto: Johan Persson Crazy for You

Gillian Lynne Theatre

5 stjerner

Bestill billetter

Enhver som ønsker å finne formelen for en vellykket musikal, kan knapt gjøre noe bedre enn å studere de kreative elementene i Crazy for You, som nettopp har returnert til Gillian Lynne Theatre. Showet var en enorm suksess på 90-tallet og sprudler fortsatt med like mye kraft og glitrende eleganse som det alltid har gjort. Gitt verdens nåværende tilstand, er evnen til å jage bort tungsinn og erstatte det med uhemmet glede kanskje viktigere og mer nødvendig enn noensinne.

Ensemblet i Crazy For You. Foto: Johan Persson

Denne musikalen er en lekkerbisken, en «pasticcio» i ordets beste forstand. Ved å erkjenne at alle Gershwin-showene fra 20- og 30-tallet hver for seg er utdaterte eller problematiske, tok de originale produsentene grunnhistorien og noen av låtene fra «Girl Crazy» (1930), og la til et utvalg av George og Iras største hits – hele tjue i tallet – for å skape en hyllest til deres kunst.

Tom Edden og ensemblet. Foto: Johan Persson

Men det ligger mer bak. For at showet skulle stå støtt på egne ben trengte det frisk kreativ inspirasjon, levert av Ken Ludwig for manus og Susan Stroman for koreografi. Begge deler skimrer praktfullt i denne gjenoppsetningen – mens handlingen er i overkant absurd (men ikke mer enn mange barokkoperaer), er dialogen kvikk, tidvis småfrekk, og alltid troverdig og tjenlig for handlingen. Stromans imponerende rutiner utfolder seg like sømløst som før, med lag på lag av fenomenal atletikk, samtidig som hun alltid sparer en overraskelse til den siste finalen. Det er så mye å se og ta innover seg at man umiddelbart føler behov for å se det hele på nytt.

Ensemblet i Crazy For You. Foto: Johan Persson

En nøkkelfaktor for suksessen er arbeidet med orkesterarrangementene, der tre bidragsytere krediteres sammen med musikalsk leder Alan Williams. De lange melodiene og subtile harmoniske vendingene i Gershwins originaler inviterer til improvisasjon og variasjon, slik jazzmusikere lenge har visst. Stroman (som også regisserer denne oppsetningen) og hennes arrangører utnytter dette til det fulle for å skape lange dansesekvenser med enorm kraft, kanskje mest fremtredende i «Slap that Bass» og glansnummeret «I Got Rhythm» like før pausen. Stemningsskifter og kompleksitet i orkesterlinjene speiles presist i dansen, med tekniske ferdigheter i toppklasse fra både dansere og musikere.

Handlingen tar oss fra Follies-verdenen i New York til en søvnig gruveby i Nevada. Bobby Child får i oppgave å sette opp et vellykket show i ørkenen ved hjelp av lokalbefolkningen, for å redde teatret fra tvangssalg og for å vinne hjertet til Polly, datteren til teatereieren. Naturligvis klarer Bobby på et vis å rekruttere hjelp fra en ferierende gruppe Follies-jenter ved å utgi seg for å være deres ungarske impresario, Bela Zangler, helt til den virkelige Zangler dukker opp. Komplikasjoner av alle slag tårner seg opp for Bobby – inkludert en sleip salooneier, en sta ekskjæreste, forfatterne av en reiseguide og til slutt hans mor – før alt løser seg i en lykkelig finale.

Ensemblet i Crazy For You. Foto: Johan Persson Alt dette gjennomføres med relativt enkle kulisser som glir av og på scenen, men med overdådig lysdesign og kostymer som viser en lidenskapelig nøyaktighet for Art Deco-periodens detaljer. Scenen på Gillian Lynne gir et bredt forstykke og god dybde for de store numrene, og hele ensemblet leverer sang og dans på skyhøyt nivå. Det var en fin detalj helt til slutt å la swingene og understudiene få sitt eget bukk, noe som vitner om det gode samholdet i et show med rundt tretti roller.

Charlie Stemp og ensemblet. Foto: Johan Persson

Mye hviler på hovedrollene i dette showet – Bobby og Polly er sjelden av scenen lenge av gangen, og i tillegg til fellesnumrene er det sololåter, dansenumre og avanserte vokale og koreograferte duetter. Både Charlie Stemp og Carly Anderson taklet disse utfordringene med suveren dyktighet og eleganse. Skulle jeg fremhevet ett øyeblikk, måtte det være deres versjon av «Embraceable You», der de må skifte stemning og virkelig overbevise publikum om sannheten i forholdet deres. Dette hadde både emosjonell tyngde og teknisk bravur.

Foto: Johan Persson

I birollene gjorde Tom Edden en strålende jobb i den noe utakknemlige rollen som Bela Zangler – hans speilnummer med Stemp bød på kveldens beste visuelle vitser. Natalie Kassanga glødet og provoserte i sin versjon av «Naughty Baby». Mathew Craig fikk mye ut av rollen som den bitre salooneieren, og Sam Harrison og Rina Fatania, som ekteparet Fodor, sendte mer enn ett nikk i retning P.G. Wodehouse. Man får følelsen av en tvers igjennom lykkelig og velsmurt produksjon.

Dette er et show du trygt kan anbefale til alle som elsker musikaler – for nybegynneren vil det by på pur glede, og for kjenneren vil det være en påminnelse om sjangrens tidløse kvaliteter når alle bevegelige deler fungerer i perfekt harmoni.