ANMELDELSE: Cruise, Duchess Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Jack Holdens stykke Cruise, som nå spilles på Duchess Theatre idet britiske teatre åpner dørene igjen.

Foto: Pamela Raith Cruise

Duchess Theatre, London

20/5/21

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Det har vært en lang ventetid for å endelig kunne sitte i en sal og føle på det unike fellesskapet teater skaper, en ventetid som ble ytterligere forlenget av at forestillingen startet sent. Men det var vel verdt det for Jack Holdens inderlige, lidenskapelige og gripende Cruise. Stykket er basert på hans egne erfaringer fra Switchboard – hjelpetelefonen for LHBTQ+ (som også er samarbeidspartnere for produksjonen) – og en telefonsamtale som førte til en historie om livet i Soho i 1980-årene. Stykket er et betimelig blikk på virus, fellesskap, kjærlighet og, mest av alt, håp.

En hovedårsak til at stykket fungerer så godt er Holdens grundige research og kunnskap om perioden, hans respekt for dem som i dag kan kalles «skeive veteraner», og hans briljante skuespillerprestasjon der han gestalter en rekke fargerike karakterer. Rammen er satt til nåtiden: Når Michael ringer og ønsker å snakke med en eldre frivillig, svarer ikke Jack slik han er opplært til. Michael forstår at Jack har vært ute på byen og forteller ham historien om sin egen beste kveld noensinne – en kveld i 1988 som han var overbevist om at skulle bli hans siste i live. Selv om selve telefonsamtalen som struktur kan virke usannsynlig, fungerer grepet ypperlig for å lede oss inn i fortiden. Holden tar oss med på reisen med energi og empati; vi møter et galleri av skikkelser fra et Soho som ikke lenger eksisterer: Polari Gordon, den syrlig utbrente dragqueen-en Jacky Shit, som leverer en rystende versjon av «Is That All There Is?», og Slutty Dave – som til tross for kallenavnet er Michaels store kjærlighet som han mister til AIDS. Man bryr seg dypt om dem alle, og Holden eier scenen med sin overstrømmende og selvsikre fortellerkunst. Her finnes dristige sekvenser, særlig klippet mellom Top Gun og Slutty Daves bortgang.

Foto: Pamela Raith

Dette er ikke et tradisjonelt enmannsshow; komponist John Elliott er på scenen gjennom hele forestillingen og akkompagnerer Holden med et fantastisk lydspor – taktfulle beats og musikalske høydepunkter fra en tapt generasjon. Mens Michael/Holden danser sin dødsdans (slik han ser det), øker musikken til et overveldende og rørende crescendo. (Jeg ble så påvirket at jeg måtte skrive denne anmeldelsen til lyden av 12-tommers remikser fra 80-tallet!) Men Michael overlever selvsagt, og noe av det beste med showet er hvordan det utfordrer og plukker fra hverandre klisjeen om den tragiske, ensomme og dødsdømte homofile mannen (som i Netflix-serien Halston). Stykket er skrevet under pandemien i 2020, og det krystallklare budskapet er at vi overlever. Livet går videre. Det er et gledesstrålende, morsomt og gripende stykke, og jeg anbefaler på det sterkeste å se det.

Stor takk til ledelsen ved Duchess Theatre og publikumsvertene for at de sørget for at vi kunne oppleve forestillingen på en trygg måte.