ANMELDELSE: Dames At Sea, Helen Hayes Theatre ✭✭✭✭

Dames at Sea

Helen Hayes Theatre

17. oktober 2015

4 stjerner

Kjøp billetter

Bryster, smil, stepping, melodier og trange bukser. Hvis man skulle oppsummere essensen av den første Broadway-oppsettingen av Dames at Sea, som nå spilles på Helen Hayes Theatre under Randy Skinners stødige regi og koreografi, ville den beskrivelsen vært spesielt treffende.

Dames at Sea, skrevet av George Haimsohn og Robin Miller (bok og tekster) og Jim Wise (musikk), er godt kjent som off-Broadway-hiten fra 1968 som sendte stjernen Bernadette Peters rett opp i Broadway-stratosfæren. Den har vært overraskende fraværende fra Broadway-scenene, og denne gjenopplivingen er betimelig, da den kommer i en sesong der Broadway-husene ellers preges av svært seriøse og intense verker.

For Dames at Sea kan sies å være en av de mest tøysete, søte og latterlige musikalene gjennom tidene. Den gjør ingen virkelige forsøk på kompleks handling eller dype karakterer, men foretrekker å holde seg stødig i parodiens verden. Her legges det vekt på fengende låter, flotte dansenumre, dristige vitser og klisjéfylte kjærlighetshistorier mellom korjenter og kåte sjømenn som ville fått selv de meste herdede musikal-entusiaster til å rødme.

Og den er fabelaktig med stor F.

Historien er absurd. Broadway-divaen Mona Kent prøver på et nytt show i 42nd Street, men er ikke fornøyd. Hun driver regissøren Hennesey til vanvidd med sine krav. Forestillingen har snart premiere, men Mona liker verken numrene, rutinene eller korjentene. En fremmed dukker opp på teateret, fersk fra bussen, med store øyne og sprudlende naturtalent. Dette er Ruby, som ikke ønsker seg noe annet enn å synge og danse på Broadway.

Hennesey ansetter henne; Ruby ser bra ut, hun kan steppe, og Joan, en annen korjente, går god for henne. Men Mona vil ha henne bort, da hun er misunnelig på Rubys utseende og den kjekke sjømannen som har fulgt etter henne fra busstasjonen. Han heter Dick, og han er komponist og tekstforfatter i tillegg til å være sjømann. Å, han kan steppe også.

Mona vil ha Dick, og ikke bare på grunn av hans musikalske ferdigheter. Men Dick nekter å samarbeide med mindre Ruby er med i forestillingen. Mona surmuler, men går med på det, fast bestemt på å få Dick helt for seg selv. Samtidig finner Dicks kompis, Lucky, tonen med Joan, og de stepper sorgene sine vekk.

Men Hennesey har ikke vært ærlig: teateret der Monas nye show skal fremføres skal rives. Hvor skal forestillingen nå ha premiere? Lucky og Dick mener slagskipet deres kan være det rette stedet, og siden Mona er en «gammel venn» av kapteinen, virker det mulig. Men blir Dicks sanger ferdige i tide? Vil Mona la Ruby skinne? Hvem får Dick – Ruby eller Mona? Og vil Joan ha hellet («Lucky») med seg? Og hvem får kapteinens ring på fingeren?

Disse og andre spørsmål utspiller seg og blir løst i løpet av to timer med totalt tøys. Hvis gjengen fra Carry On-filmene hadde laget en musikal, kunne det vært denne. Det er en slik herlig upretensiøs og utrolig morsom forestilling.

Skinner sørger med upåklagelig timing og akkurat passe mengde «cheese» for at hver dårlige vits treffer, at de gode vitsene høster stor latter, at dansenumrene er kjappe og sjarmerende, og at dristighet, naivitet og camp-estetikk sikrer en sprudlende godbit – fruktig, teksturrik og kremet, men aldri tungfordøyelig. Det er en fryd for alle ganer.

Helen Hayes Theatre, et av de storslåtte gamle Broadway-husene, er den perfekte rammen for denne gammeldagse razzamatazz-parodien. Den gjør narr av de sprø musikalene som Hollywood produserte på løpende bånd i 1930-årene, og Wises musikk er en skamløs og herlig pastisj på kjente hits.

Partituret flommer over av fantastiske numre: Wall Street, It's You, Choo-Choo Honeymoon, Good Times Are Here To Stay, Let's Have A Simple Wedding og selvfølgelig tittelsangen, Dames At Sea. Du vil bli overrasket over hvor mange av melodiene du kjenner, eller tror du kjenner, fra dette herlige partituret.

Storslageren fra showet, Raining In My Heart, er mesterlig utført og får fortjent stående ovasjoner underveis. Den herlige Singapore Sue gjør nesten det samme, selv om det er tydelig at produksjonen har navigert forsiktig rundt de mer daterte elementene i sangens opprinnelige form for å tilpasse seg dagens publikum. Likevel beholder nummeret sin magi, det samme gjør scenen. Replikkvekslingene rundt de orientalske referansene fungerer fortsatt utmerket for lattermusklene.

Det åttemanns store bandet, under stødig ledelse av kapellmester Rob Berman, gir fremragende støtte til sangerne, og hele den orkestrale følelsen er helt korrekt og perfekt vinklet. Takten er sterk og tydelig, rytmene fengende, og balansen sitter som et skudd. Dette er en av de sjeldne anledningene der du kan høre hver eneste tone som synges klart, samtidig som akkompagnementets mangesidige tekstur ligger perfekt under. En glede.

Det er bare seks skuespillere på scenen, noe som kan virke pussig for en Broadway-musikal, og til tider kunne man kanskje ønsket seg tolv dansere til. Poenget med parodien her er imidlertid å gjøre det de store Busby Berkeley-filmene gjorde, men med bare en brøkdel av ensemblet. Og denne kraftpakken av en rollebesetning leverer definitivt i så henseende.

Lesli Margherita åpner med (nesten)solonummeret Wall Street, som tydelig henspiller på 42nd Street, og hun leverer all kraften til en fullstendig åpningsrekke alene. Hun har en stemme som minner om Ethel Merman, ben som kan gjøre hva som helst, og en kvasse replikkføring i rollen som krevende diva som ville gitt Joan Collins kamp om tittelen. Sassy, sexy og syrlig – Margheritas Mona er en original cocktail med mye fylde og et seriøst spark etter hver munnfull.

Som den herlig naive Ruby (komplett med røde steppesko), er Eloise Kropp et virkelig funn. Hun er vakker på alle måter, danser som en virvelvind, og kan synge både søtt og med nok kraft til å rive vegger. Hennes ekte «ingenue»-utstråling er hjertevarm, og hun formidler tillit og frykt like lett som besluttsomhet. Det er en fryd å høre henne gi nytt liv til sangene, og hennes tolkning av Raining In My Heart var helt presis – et ekko av det berømte øyeblikket fra Singin' in the Rain, men samtidig helt hennes eget.

Kropp er full av energi gjennom hele forestillingen, men er spesielt imponerende i sine lynraske steppesekvenser. Hun har et smittende, åpent smil som ville sjarmert selv den mest gretne sjel. Ansiktet hennes er levende og uttrykksfullt, og passer perfekt til den naive friheten Rubys karakter krever.

Mara Davi er perfekt i rollen som den jordnære, erfarne og sexy Joan. Med eksepsjonelle ben som virker uendelig lange, er Davi en fullendt og imponerende Broadway-showgirl som mestrer enhver rutine og leverer hver sang med glans. Hun er morsom, sensuell og tvers igjennom sjarmerende.

Cary Tedder (Dick) og Danny Gardner (Lucky) er akkurat så spreke som man forventer at steppende sjømenn skal være – veltrente, fokuserte og utrettelig dyktige. Begge utstråler sjarm fra hver pore, har flotte stemmer og en lettbent stil: de er perfekte for dette materialet, varme og åpne.

John Bolton spiller to roller: Hennesey (den gamle Broadway- traveren) og Kapteinen (den gamle slagskip-Romeoen). Han virker ideell for begge, men kan tidvis jobbe litt for hardt for de billige poengene, og går dermed glipp av muligheter for mer naturlig komikk. Likevel har han en flott stemme og en trygg utstråling, og er på ingen måte på dypt vann.

Over hele linja er produksjonsverdiene eksepsjonelle: alt ser perfekt «tacky» og søtt og tåpelig ut. Skinners visjon blir konsekvent fulgt opp av de andre kreative: glitrende kostymer fra David C. Woodland, herlig passende og enkle kulisser fra Anna Louizos, og «cheesy» men stilig lysdesign fra Ken Billington og Jason Kantrowitz. Legg til skuespillerne, og det er en auditiv og visuell fest.

Dette er en god, gammeldags Broadway-godbit. Bryster, smil, stepping, melodier og trange bukser – fabelaktig!

BESTILL BILLETTER TIL DAMES AT SEA PÅ HELEN HAYES THEATRE