ANMELDELSE: Dear Octopus, National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Dodie Smiths Dear Octopus, som nå spilles på Lyttleton-scenen ved National Theatre i London.

Ariella Elkins Green, Dharmesh Patel, Billy Howle og Amy Morgan. Foto: Marc Brenner Dear Octopus

The National Theatre, Lyttleton.

14. februar 2024

4 stjerner

BESTILL BILLETTER Emily Burns' gjenoppsetning av Dodie Smiths stykke fra 1938 oser av både familiegnidninger og kjærlighet. Familien Randolph samles for å feire Dora og Charles' 50-års bryllupsdag, og fire generasjoner møtes under familiens tak. Her finnes langvarige feider, hemmeligheter, uutsagte lengsler og muligheter for både forsoning og fest. Handlingen er kanskje noe tynn, og med et så stort karaktergalleri er det uunngåelig at noen forblir litt uutviklet. Men styrken ligger i Smiths dialog, som gnistrer med slagferdige kommentarer, og ensemblet er rett og slett perfekt. En annen stjerne i showet er Frankie Bradshaws dreiescene, som fanger hjemmets falmede storhet på en prikk; tapetet flasser og er bleket av tiden, men man føler at det aldri vil bli byttet ut – akkurat som familien selv.

Ensemblen i Dear Octopus. Foto: Marc Brenner

Overhodet i familien er Dora, strålende spilt av Lindsay Duncan. Hennes fantastiske stemme flyter som fløyel, selv når hun kommer med kvasse bemerkninger om sin eldre søster Belle – nok en perfekt karaktertolkning, her av Kate Fahy. Den glamorøse og alltid ulastelig sminkede Nora undrer seg over faren ved å «ta et ansikt som dét med ut i regnet», og det er en nydelig scene der Belle snakker med Charles (en verdig og tolerant Malcolm Sinclair) og åpent diskuterer sine feilede ekteskap og det faktum at hun har vært forelsket i ham i femti år. Men publikums største interesse ligger i forholdet mellom Fenny og Nicholas. De er begge forelsket i hverandre, en dårlig skjult hemmelighet for resten av familien. Bessie Carter og Billy Howle gjør nydelige roller, og trusselen om et frieri fra en lokal kyllingbonde tvinger dem endelig til å ta praten vi alle venter på. På mange måter er de hjertet i forestillingen.

Malcolm Sinclair og Kate Fahy. Foto: Marc Brenner

Det er mye å glede seg over i både det sublime manuset og skuespillet, særlig måten Nora samler familien på for så å sende dem ut på småoppdrag, mens kjærligheten lyser ut av hver pore. Det er svært dannede former og tempoet er bedagelig; av og til sporer det av i digresjoner, litt som i Nicholas’ «Dear Octopus»-tale, noe som kan føles en smule frustrerende. I motsetning til det andre familiedramaet som spilles på National Theatre for tiden, Till The Stars Come Down, er dette et langt mindre eksplosivt stykke der innsatsen aldri føles faretruende høy.

Kate Fahy, Billy Howle, Lyndsay Duncan, Ariella Elkins Green, Isla Ithier og Amy Morgan. Foto: Marc Brenner

Men det er et øyeblikksbilde av en familie på randen av en ny krig. Radiosendinger mellom sceneskiftene med Chamberlains «peace in our time»-tale minner oss på nøyaktig hvor sårbar denne familien snart vil bli. Det enorme huset vil sannsynligvis bli rekvirert av hæren i løpet av kort tid, og man spør seg hvor mange i familien som vil fortsette å samles og feire i fremtiden. Et vakkert og gripende stykke.