ANMELDELSE: Dubailand, Finborough Theatre ✭✭✭

Nicholas Banks (Jamie) og Mitzli Rose Neville (Clara) i Dubailand Dubailand

Finborough Theatre

6. februar 2017

3 stjerner

Bestill nå Hvis du, som meg, aldri har vært i Dubai, er det lite sannsynlig at Carmen Nasrs visjon av byen vil få deg til å kaste deg over passet. Dubailand presenterer byen som en parasittisk kraft som fortryller og fordervet alt den berører. Med en minimalistisk scenografi, bestående av lysende stålstenger og fire allsidige glassbokser, blir vi oppfordret til å se byen ikke i sin monolittiske prakt, men gjennom menneskene som reiser dit på jakt etter rikdom og frelse.

Amar (Adi Chugh), en indisk gjestearbeider i anleggsbransjen, ser Dubai som en modig ny verden med uendelige arbeidsmuligheter som skal sikre fremtiden for datteren Lali (Aanya Chadha). Jamie (Nicholas Banks), en britisk 'expat' som jobber som digital PR-spesialist og selger luksuseiendommer til de ultrarike, lokkes av fuktige fredagsbrunsjer, en overdådig leilighet og byens bekymringsløse tilvære. Når en gammel flamme, journalisten Clara (Mitzli Rose Neville), dukker opp igjen, blir Jamie utfordret til å se byens skyggesider. Først nekter han å tro på historiene hennes om grusomme arbeidsforhold og inndragelse av pass. Men etter hvert som hans og Amars historier uunngåelig flettes sammen, begynner Dubais glitrende fasade å slå sprekker.

Belinda Stewart-Wilson (Amanda) og Nicholas Banks (Jamie) i Dubailand Jeg likte Dubailand, som for det meste er et tankevekkende og velskrevet stykke. Skuespillet er gjennomgående sterkt, med gode prestasjoner fra Chugh og Banks, og en glimrende birolle fra Belinda Stewart-Wilson som Jamies munnrappe sjef, Amanda. Leon Williams er utrolig underholdende som Tommie, en karismatisk og egosentrisk kollega som fungerer som et urovekkende forvarsel om Jamies fremtid, og Reena Lalbiharis Deena er en herlig smilende sosiopat.

Stykket løftes av flere slående scener – en smakløs diskusjon under en brunsj, anspente ordvekslinger om konsekvensene av moralsk overlegenhet, og mest minneverdig av alt: en drosjesjåfør (Varun Sharma) som undrer seg over hvorfor britene alltid gråter etter en kveld på byen. Nasr benytter også flere interessante motiver, som lys og mørke, mat og drikke. Gjentakelsen av disse ideene forsterker følelsen av at alle som bor i hennes Dubai faller for byens hypnotiske og destruktive sjarm. Det er en beundringsverdig og grusom skildring som vitner om et høyt nivå på tekstforfatterarbeidet.

Adi Chugh (Amar) i Dubailand

Likevel blir stykket noe svekket av en rotete narrativ der nøkkelhendelser utspiller seg av lite troverdige årsaker. Clara er satt opp som Jamies moralske vokter, men fremstilles som en noe karikert liberaler uten særlig journalistisk integritet. Kombinert med Jamies oppriktige forsvar for sitt nye livs fordeler, er det vanskelig å forstå hvorfor han jobber så hardt for å hjelpe henne med prosjektet hennes når det setter jobben hans i fare. Samtidig fjerner visse avgjørelser tatt av begge karakterene, inkludert noen beleilige filmopptak, et lag av subtilitet fra handlingen.

Amars historie, som hviler på at en kjærlig far kastes ut i desperasjon etter én egoistisk handling, byr på utfordringer. Konflikten mellom ønsket om bedre levekår og de moralske kompromissene som kreves, gjør ham til en motpart for Jamie, som tidligere «brydde seg om verden». Men vi lærer frustrerende lite om Amars faktiske boforhold, verken gjennom ham eller Claras avsløringer, og det forblir uklart hva de moralske kompromissene hans egentlig innebærer. Ettersom det mest overbevisende ved ham er ønsket om å forsørge datteren, og vi ikke får se nok av hans indre kvaler, fremstår hans selvdestruktive oppførsel mer som et verktøy for å drive handlingen videre for de britiske karakterene. Dette gir den uheldige effekten at han primært fungerer som en katalysator for deres handlinger, noe som sikkert strider mot Nasrs intensjon.

Dubailand gir en slående skildring av byen, noe dramatikeren skal ha stor ære for. Oppsetningen kjennetegnes av et godt ensemble og mange tankevekkende motiver. Likevel føles den sentrale historien til tider usannsynlig og uferdig, noe som gjør dette interessante stykket til en litt utilfredsstillende opplevelse.

Spilles til 21. februar 2017

BESTILL BILLETTER TIL DUBAILAND PÅ FINBOROUGH THEATRE