ANMELDELSE: Fings Aint What They Used T'Be, Theatre Royal Stratford East ✭✭✭✭

Fings Aint What They Used T'Be. Foto: Tristram Kenton Fings Aint What They Used T’Be

Theatre Royal, Stratford

21. mai 2014

4 stjerner

Fings Ain't Wot They Used T'Be, med musikk og sangtekster av Lionel Bart og manus av Frank Norman, blir nå vekket til live igjen der den først så dagens lys – Theatre Royal Stratford East. I denne nye produksjonen regissert av Terry Johnson, presenteres det vanlige teaterpublikummet for en rekke hodebry og enkelte direkte forstyrrende gåter.

Hva gjør egentlig Ryan Molloy her – kaster han bort tiden sin? Jessie Wallace – seriøst? Bart skrev vel ikke den sangen for dette stykket? Hvorfor sette opp dette på nytt – man ville aldri sett noe lignende på National Theatre? Hvor er den skikkelige danserekka? Går det an å bruke et slikt språk på scenen? Hva i alle dager var det jeg nettopp så?

Det er viktig å tenke grundig gjennom disse vanskelige spørsmålene.

Først: Ryan Molloy. Han er kjent for sin tolkning av Frankie Valli i braksuksessen Jersey Boys, men her bruker Molloy mye av første akt på å gjøre svært lite. Han er en del av ensemblet, synger og danser med de andre – bare én i den brokete gjengen av småkjeltringer som henger i Freds bar og driver med småkriminalitet, lureri og litt prostitusjon.

Molloy er glimrende til alt dette. Uten tvil. Men hvorfor gidder han?

Fordi han et stykke ut i første akt får gjøre sin entré som Horace, den glade interiørarkitekten Fred henter inn for å modernisere baren. Horace er en drømmerolle: prangende, dynamisk, med et fabelaktig shownummer, «Contempery», grenseløs camp-faktor og en kjole i andre akt. Molloy er en fantastisk Horace på alle måter – stilsikker, sprudlende, en god danser, strålende sanger, med perfekt diksjon og komisk timing. Dette er karakterarbeid av ypperste merke i en musikal, og Molloy viser et talent med en dybde og bredde som er uvanlig for en hovedrollemusiker. Det er en bravurforestilling gjennom hele linja.

Jessie Wallace er best kjent som Kat Slater fra Eastenders, og selv om det finnes visse likhetstrekk mellom den karakteren og hennes Lil her, er det mest slående at Lil faktisk er en helt annen prestasjon. Den harde tonen, den hvileløse rastløsheten, fresingen og den ulmende kranglete holdningen til Kat er borte. Lil er tøff, men snill, rettferdig og en romantiker innerst inne. Wallace stråler i de stille øyeblikkene – og hun er slett ingen sinke når det kommer til sang og dans heller. Både «Do You Mind» og «Polka Dots» er nydelige i hennes hender, og hun leverer tittellåten med ekte guts og divafakter.

Hun er helt vidunderlig på alle måter. Det er fascinerende å se noen som kan variere i prestasjon som Kat være så treffsikker her. Ofte får hun deg til å tenke på Barbara Windsor, noe som rett og slett er perfekt for denne rollen.

Produksjonsteamet har her flettet inn noen sanger i det reviderte manuset som Bart skrev, men som ikke var med i originalforestillingen. «Do You Mind» og «Living Doll», begge pop-hits i sin tid, glir rett inn i partituret. Selv om noen kanskje vil bli overrasket over at Bart skrev disse låtene, så gjorde han faktisk det, og de passer stilen perfekt. «Where Do Little Birds Go?» og «Big Time» er også blant de nye tilskuddene, og de fungerer utmerket for å bygge opp karakterene og skape empati. Det utvidede partituret sørger for en herlig musikalsk opplevelse.

Under Johnsons kloke og elegante regi, og med Elliot Davis' bearbeidelse av manuset, viser stykket seg å være et uvanlig vesen: en nypremiere, et tidsbilde og en allegori over temaer som fortsatt plager samfunnet vårt: klasseforskjeller, kriminalitetens lokkekall, menns forferdelige behandling av kvinner, betydningen av ekte vennskap og det å skille det gode fra det onde. Omskapte og oppdaterte har denne musikalen fra 1959 mye å tilby det moderne samfunnet: et glimt av fortid, nåtid og fremtid – alt på en gang.

Denne produksjonen viser hvor viktig Barts bidrag til britisk musikalteater var og er. Den retter et søkelys mot manglene i National Theatres tilnærming. Barts produksjon er viktig for repertoaret og burde bli vist frem med alle de ressursene National Theatre besitter. Han er like viktig som Hare, Bennett, O’Casey eller Stoppard; på sett og vis viktigere, fordi Bart alltid speilet livene til vanlige folk.

Noe av det beste med denne forestillingen er at den avviser vedtatte sannheter og falske forestillinger om musikalteater. Det er ingen «glamorøs» danserekke her, verken for menn eller kvinner. I stedet møter vi svært dyktige og attraktive kvinner i alle former og fasonger (fra den gnistrende lynhvappe Vivien Carter til den barmfagre og herlige Suzie Chard – hvis barm synes å utfordre Einsteins gravitasjonslover) som fyller hvert øyeblikk med sanselig glede og en lakonisk, tilbakelent forventning. Alle er komplette «triple threats». De er mer enn fantastiske.

Det samme gjelder den herlige Sarah Middleton som spiller Rosie, den uskyldige ungpiken som snubler inn i Toshers verden, lider for ham og deretter får sitt øyeblikk i rampelyset. Hun er skjør og mild; som silke over stål.

Et annet pluss her er at språket i stykket er holdt fast i 1959. All fargen, gnisten og sjarmen fra datidens East End-sjargong er i behold, upåvirket av den politiske korrektheten. Hvor ellers ville du hørt en sang som heter «The Student Ponce»? Rikdommen dette språket tilfører hele forestillingen er utrolig tilfredsstillende.

Og det er ikke bare talespråket som er rikt. William Dudleys scenografi og kostymer etablerer perioden, klassen og stilen på en nydelig måte. Det er et lykkelig ekteskap mellom tekst og kreativ visjon. Ben Omerod lyssetter alt fantastisk, og det er smart bruk av store videoskjermer for å skape atmosfære og forsterke stemningen, enten den er spent eller lystig.

Men prikken over i-en, den uventede spenningen og den mest guddommelige gnisten kommer med Nathan M. Wrights kraftfulle, sexy og utrolig sjarmerende koreografi. Det er sjelden at dansesteg bidrar så direkte til forståelsen av karakterene – men det er nøyaktig det som skjer her. Publikum lærer mer om Wallaces Lil gjennom måten hun utfører dansen på enn gjennom noen annen scene. Det samme gjelder Molloys Horace og Stefan Booths karakterfulle Tosher. Ja, faktisk hele ensemblet. Gjennom hele stykket gjør Gary Watson og Stevie Hutchinson et formidabelt fotarbeid, som både er teknisk imponerende og en flott detalj i bakgrunnen.

Wrights smarteste trekk er behandlingen av «Where It's Hot», som gir Christopher Ryan – som er i storform rent komisk – sjansen til å stjele showet som Red Hot. Men de store numrene er like imponerende, og selv om scenen er liten, virker rutinene aldri overfylte eller inneklemte; de gnistrer uopphørlig.

Det er kanskje sant at Gary Kemp og Mark Arden ikke er fullt så imponerende som resten av castet, men det betyr nesten ingenting. Med så mange herlige komiske bidrag – spesielt Vivien Carter og Will Bartons Myrtle og Percy er rett og slett inspirert – merker man knapt at de to mannlige hovedrollene spiller litt mer nedtonet.

Det er blitt produsert en fantastisk, gledesfylt og nesten triumferende nypremiere av et stykke som ofte blir oversett eller avfeid som gammeldags. Livet, skjønnheten og den rene gleden som pulserer fra scenen fortjener å spille for fulle hus i lang, lang tid.

Hvis bare flere ting kunne være slik; som de var før i tiden.