ANMELDELSE: Firebird, Trafalgar Studios 2 ✭✭✭✭✭

Callie Cooke og Phaldut Sharma i Firebird. Foto: Robert Day Firebird

Trafalgar Studios 2

22. februar 2016

Bestill billetter Det er krevende å finne noe positivt i den rystende overgrepsskandalen fra Rochdale som utløste en heftig samfunnsdebatt om hvordan sårbare barn ble sviktet av de som skulle beskytte dem. Men Firebird tilbyr et glimt av håp – en føniks, om du vil – i asken av denne bunnløse brutaliteten.

Stykket åpner med det lekne samspillet mellom to berusede tenåringer som skulker skolen. Callie Cooke er brautende og storkjeftet i rollen som Tia; hun bobler over av trass og er selve bildet på samfunnets oppfatning av et problembarn. Hun virker nærmest tilfreds i sin egen dysfunksjonalitet, men med hjelp av alkohol utarter de barnslige lekene seg til noe langt mer uhyggelig. Hun og Katie – hennes godtroende venninne og en "nyinnflyttet jente fra London" – starter en anklagende runde med "Jeg har aldri", og snart anklager Tia venninnen for den ultimate skammen: å være jomfru. Tahirah Sharif er tøff og røynd som Katie, men slår sprekker i møte med Tias brå svingninger mellom naiv spøk og hånlig grusomhet. Hun gjengjelder ved å velte Tia ut av rullestolen, dynker henne i sprit og stormer ut, mens hun overlater venninnen til å reflektere over situasjonen. Liggende på gulvet klandrer Tia seg selv, noe som varsler den selvbebreidelsen hun tar på seg for å prøve å forstå den avskyelige måten hun stadig blir behandlet på.

Phaldut Sharma og Callie Cooke i Firebird. Foto: Robert Day

Når vi hopper tilbake til Tias fortid, møter vi et langt mer selvsikkert og arrogant barn som krever pommes frites av en mann hun treffer på en lokal takeaway. Phaldut Sharma er uanstrengt sjarmerende som AJ, og hans skinnende dress og Mercedes virker forlokkende på en jente som verken er vant til materiell velstand eller grunnleggende høflighet. Den keitete samtalen deres, full av misforståelser og flate komplimenter, er rørerende, og kjemien mellom skuespillerne får oss nesten til å glemme den store aldersforskjellen. Til slutt ber AJ om bekreftelse på Tias alder, og selv om hun er unnvikende og villedende, ser vi i dette øyeblikket glimtet av et rovdyr bak fasaden som en omsorgsfull fremmed.

Callie Cooke og Tahirah Sharif i Firebird. Foto: Robert Day

Vi hopper frem i tid til en skitten madrass dekket av blod, der Tia og overgriperen krangler mens hun desperat trygler om å bli sluppet fri. Edward Halls regi av dette konfronterende temaet er følsomt og detaljert, og vi begynner å forstå den komplekse symbiosen mellom overgriper og offer. For alle som ser nyhetene med gru og tenker: "Dette kunne aldri skjedd meg...", viser denne scenen tydelig hvordan små handlinger av "godhet" rettet mot noen i en desperat og hjelpeløs situasjon kan gjøre dem medgjørlige. Tia læres opp til å føle skyld for alt og selger sin egen selvrespekt i et forsøk på å blidgjøre AJ og gjenvinne den omsorgen og oppmerksomheten han en gang viste henne.

Det er en grufull uunngåelighet over handlingen, som forsterkes av de sviende ordene fra den overarbeidede politimannen som spør: "Hva trodde du kom til å skje?" Svaret, slik Tia uttrykker det i sin forvirring og frustrasjon, var at hun ikke visste. Hun var et barn uten referansepunkter å dømme etter. Sharma spiller også en annen, like usympatisk karakter: den pressede tjenestemannen som verken har evne eller interesse av å håndtere vanskelige saker som berører ubehagelige temaer rundt rase og samhold i lokalsamfunnet. Avhøret hans er like aggressivt som det er ineffektivt, og Tia vakler, livredd og ute av stand til å gi en sammenhengende forklaring, noe som ender med at hun selv blir den anklagede. Vi kastes tilbake til nåtiden der Tia, fremdeles sønderknust og alene på gulvet, prøver å rette opp rullestolen. Kampen hennes blir en metafor for det tunge politiapparatet og institusjonene som er ment å hjelpe, men som til slutt knuser de mest sårbare under byråkratiets hjul.

Phaldut Sharma i Firebird. Foto: Robert Day

Firebird tar for seg dagsaktuelle og tunge temaer som rase, klasse og utnyttelse av barn, men manuset stråler takket være Phil Davies' mørke humor. Det er slagkraftig og brutalt; den nakne og skitne scenografien underbygges av påtrengende dubstep under sceneskiftene. Gå og se dette stykket for de tre skuespillerprestasjonene fra det lille ensemblet – de besitter en tøylesløs og brennende energi som ryster deg langt inn i sjelen.

FIREBIRD SPILLES FREM TIL 19. MARS PÅ TRAFALGAR STUDIOS. BESTILL NÅ