ANMELDELSE: Flashdance the musical, UK Tour ✭✭✭

Douglas Mayo anmelder musikalen Flashdance og mener den har massevis av glitter, men lite substans i denne scenetilpasningen av den ikoniske åttitallsfilmen.

Joanne Clifton som Alex Owens i musikalen Flashdance Flashdance The Musical

UK-turné

3 stjerner

Turnéplan for Flashdance i Storbritannia Da jeg vokste opp, førte lanseringen av MTV til at to filmer dominerte fullstendig en sommer, takket være musikkvideoene som ble laget til dem. De filmene var Footloose og Flashdance. Det er ingen tvil om at lydsporene til begge disse filmene har gitt dem ikonisk status gjennom årene, noe som nå har ført til at begge er omarbeidet for scenen som store turnémusikaler. Mine meninger om Footloose er allerede kjent, men hvordan klarer Flashdance seg nå som den også er ute på turné i Storbritannia?

Svaret er: ikke særlig bra.

Ben Adams og ensemblet i Flashdance. Foto: Brian Hartley

Joanne Clifton fanger energien og drivkraften til Alex Owens helt perfekt. Flashdance er hennes historie, men det hele føles litt overfladisk, og det skyldes et svakt manus. Ben Adams er god som Nick Hurley, fanget mellom forpliktelser i familiebedriften og de ansattes beste. Han bør imidlertid jobbe litt med diksjonen, da mange av tekstene forsvant. De støttes av strålende prestasjoner fra Carol Ball (Hannah), Rikki Chamberlain (Harry), Matt Concannon (CC), Hollie-Ann Lowe (Gloria), Sia Dauda (Kiki) og Demmileigh Foster (Tess). Resten av ensemblet gir 110 %, og den innsatsen kan man virkelig ikke utsette noe på. De er hovedgrunnen til at denne forestillingen får tre stjerner.

Joanne Clifton og ensemblet i Flashdance

Mange av de store numrene fra filmen er med, som «Maniac», «Manhunt» og «What A Feeling». Sammen med noen store åttitallshits inspirerer de til energiske produksjonsnumre, men det er ikke nok til å redde det slette manuset og den følelsesløse stemningen dette materialet utstråler. Det er ikke skuespillernes feil, men det kreves mye arbeid med selve materialet, og det finnes ingen snarveier. Det man sitter igjen med er en rekke flotte shownumre som gir publikum lyst til å ha det gøy, men uten en ordentlig forestilling til å bære dem.

Hannah Chiswick gjør sitt beste med regien på Flashdance, men nok en gang blir hun sviktet av materialet. Scenografien til Takis overkompliserer ting. Den er utrolig travel og i konstant bevegelse, men selve bevegelsene – som i stor grad hviler på skuespillerne – er rett og slett for kompliserte og tar oppmerksomheten bort fra selve stykket. Man sier gjerne at «det enkle er ofte det beste», og det er definitivt tilfelle her.

Tom Hedley, Robert Cary og Robbie Roth bør se på erfaringene fra denne produksjonen og nærmest starte på nytt. Det trengs mer dybde og hjerte for å matche livsgleden i de utrolige produksjonsnumrene.

FINN UT MER OM FLASHDANCE-TURNÉEN I STORBRITANNIA