ANMELDELSE: From Here To Eternity, Shaftesbury Theatre ✭✭✭

Herfra til evigheten på Shaftesbury Theatre Herfra til evigheten Shaftesbury Theatre 10. oktober 2013 3 stjerner Tamara Harveys sceneversjon av herfra til evigheten er nå i forhåndsvisning på Shaftesbury Theatre, en musikal med manus av Bill Oakes, tekster av Sir Tim Rice og musikk av Stuart Brayson.

Uten å ha lest James Jones’ bok, men med det kjente Oscar-vinnende dramaet med Burt Lancaster, Deborah Kerr, Frank Sinatra og Donna Reed friskt i minne, var handlingen i denne musikalversjonen mildt sagt overraskende – kanskje følger den originalboken tettere, eller kanskje har den blitt «oppdatert».

Det at man avslører skjebnen til hovedpersonen i første scene virker meningsløst etter hvert som handlingen utfolder seg, og fungerer bare som et hinder for poesi og ekte dramatisk slagkraft i senere scener. Det er et pussig og overraskende dramaturgisk valg for teaterscenen, selv om filmen gikk i den retningen.

Det som derimot ikke er overraskende, er at scenografien er signert den allestedsnærværende Soutra Gilmour, og den fungerer svært effektivt, spesielt i samspill med Bruno Poets lysdesign. Stykket utspiller seg i ukene før angrepet på Pearl Harbor, og scenografien må derfor fange både følelsen av Hawaii og det monotone hverdagslivet til soldatene stasjonert der. Gilmour får alt til å fungere utmerket, kanskje bedre enn selve narrativet fortjener, selv om mer intime rom kunne vært å foretrekke i skildringen av de to sentrale kjærlighetshistoriene.

Bruk av smarte og dempede videoopptak (riktignok ikke i finalen av første akt, hvor plutselige kjempebølger på lerretet får en til å lure på om det er en tsunami eller bare et blekt forsøk på å speile det ikoniske Lancaster/Kerr-øyeblikket på stranden) bidrar generelt sett positivt, men fungerer samtidig som en påtrengende påminnelse om filmen.

Sekvensen i homsebaren ble derfor både skjærende, forbløffende og forvirrende – litt som om det plutselig skulle dukket opp et malplassert revynummer midt i første akt av Les Misérables. Sidehistorien som sentrerte seg rundt dette ble aldri ordentlig forklart, så man blir sittende og lure på hva hele poenget med sekvensen var, spesielt siden resultatet er at publikum blir totalt forvirret angående en nøkkelkarakter (Sinatras rolle fra filmen): Er han en hemmelig homofob? En brutal tyv? Er han en som lokker til seg og overfaller ensomme homofile menn? Og hvis noe av dette stemmer, hvorfor slipper de ham inn i klubben igjen? Og hvorfor skulle den livsglade, kvinneglade og spirituelle italieneren (her spilt svært sjarmerende av Ryan Sampson) i det hele tatt gjøre noe slikt? Sitter han i fengsel fordi han er homofil?

Det viser seg at de homofile referansene opprinnelig ble sensurert fra boken, men har blitt gjeninnført av forfatterens datter i nyere tid. Hovedpoenget var at Sinatra/Sampson-karakteren lot eldre menn «suge ham» for penger fordi tidene i hæren var tøffe. Muligens gjør den reviderte boken alt dette forståelig, men merkelig nok klarer ikke denne musikalversjonen det.

Men det er ikke bare dette som overrasker. Spesielt god er måten Gilmour fremmaner stemningen i Mrs Kipfers bordell, der soldatene søker adspredelse. Det er lugubert, men forlokkende, og det er det første virkelige glimtet av historiens tidsånd. Faktisk blir alt bedre hver gang jentene fra bordellet viser seg. Dette skyldes ikke Mrs Kipfer (en svak innsats fra Julie Armstrong), men gnisten som oppstår når det fabelaktige kvinnelige ensemblet dukker opp (ledet av Lucinda Shaw, som perfekt fanger Ava Gardner-stilen som kreves her, og en tøff Rebecca Sutherland) – de fleste av de beste numrene i forestillingen involverer dem: Don'cha Like Hawaii, You Got The Money og The Boys of '41.

Dette er ikke ment som kritikk av det mannlige ensemblet, men sannheten er at de ikke kan måle seg med damene. Dette skal forestille en gjeng med hardbarkede yrkessoldater og boksere, men mange er castet uten å ha den nødvendige troverdigheten for en slik beskrivelse. Likevel gjøres det utmerket arbeid av Warren Sollars, James Ballanger, Joshua Lacey (litt utenfor sin komfortsone som den plagede soldaten Bloom), Stephen Webb og Matthew Wesley.

Javier De Frutos koreograferer mennene med ballettaktig presisjon, og det er partier som er elektriske (slow motion-arbeidet er veldig bra, om enn litt langtekkelig) og imponerende. Angrepet på Pearl Harbor og etterspillet er også løst på en kløktig måte.

Hele ensemblet synger svært godt, og de store kornumrene har herlig kraft.

Dessverre blir ingen av hovedkarakterene portrettert så godt som teksten krever – dette er komplekse, virkelige mennesker med sammensatt bakgrunn, ikke endimensjonale sjablonger. Nok en gang, som så ofte i musikaler i West End, virker det som om castingen motarbeider stykkets mål og behov.

Nærmest målet kommer Robert Lonsdale som hovedpersonen Prewitt, men han synger ikke helt godt nok eller formidler de underliggende nyansene hos denne hjemsøkte mannen som flykter til hæren for å skjule seg, men mislykkes med alt, samtidig som han holder fast ved en streng moralsk kodeks. Det er en tøff rolle – bokser, trompetist, bedreviter, elsker, venn og morder – og den krever mer dybde enn Lonsdale leverer. Men det er ennå tidlig i spilleperioden, og han kan godt vokse i rollen etter hvert.

Han og Sampson er utvilsomt de man bør følge med på her.

De øvrige hovedrollene spenner fra det forglemmelige (Susan Harrison, Rebecca Thornhill, Darius Campbell) til det pinlige (Martin Marquez, David Stoller, Brian Doherty) – dette er West End, ikke et utdatert varietéteater. Til en pris på opptil 90 pund per billett bør publikum kunne forvente fremragende prestasjoner, ikke bare castingagenter og regissørers personlige favoritter som mangler dømmekraft.

Mest kritisk er fraværet av seksuell kjemi mellom de to parene i hovedrollene.

Harvey må ta broparten av skylden for dette: hennes visjon for skuespillet, dramaet og spenningen er middelmådig der den burde vært inspirerende.

Selvfølgelig får verken skuespillerne eller Harvey mye drahjelp av det nokså tamme manuset eller den tidvis banale musikken og teksten. Det ligger en seriøs historie for voksne her, men den blir holdt nede.

Det finnes noen gode numre – Something In Return er spesielt imponerende, og man ser at tittelåten kunne ha løftet seg med andre stemmer.

For mye av musikken er likegyldig, og det finnes musikalske øyeblikk man forventer ut fra karakterene og situasjonen, men som aldri kommer. Oakes’ manus gir ikke komponisten de rette mulighetene. Det er vanskelig å slippe følelsen av at en nådeløs produsent med skarp sans for teater kunne ha snudd denne forestillingen til noe friskt og bemerkelsesverdig.

Men resultatet vi har fått er en middelvei som, selv om den stort sett er underholdende (takket være det strålende ensemblet, Sampson og Lonsdale), ikke når helt opp til det fascinerende og dramatiske verket dette kunne ha vært.

Sir Tim beskriver stykket som en «voksen» musikal. Jeg er usikker på hva han mener med det, men jeg tror alle hadde vært bedre tjent med en forestilling som var moden i tone og utførelse, heller enn bare «voksen».