ANMELDELSE: Giles Terera and Friends, The Pheasantry ✭✭✭✭✭

Giles Terera and Friends

The Pheasantry

27. november 2016

5 stjerner

Det var fantastisk å støte på selveste Judi Dench – og venner – på vei inn i The Pheasantrys eksklusive kabaretbar for et par søndager siden, og herlig å se at Giles Terera har en slik stjernespekket tilhengerskare. Det fortjener han virkelig. Han er en artist i særklasse, og gjennom dette korte gjestespillet over tre kvelder vartet han opp med overflod av både overraskelser og glede.

Han startet med en dristig a cappella-versjon av «Feeling Good», påbegynt i mørket i kulissene og avsluttet i et vell av farger og lys ved pianoet, før vi gled over i – hva ellers? – «The Tale of the King’s Road Piano». For meg høres den ut som en Leonard Cohen-låt, men den er faktisk skrevet av ingen ringere enn Giles selv. Deretter fikk vi se gospel-stemningen skrudd helt opp da Clint Dyer og munnspillet hans tolket blant annet den gamle Harry Belafonte-hiten «Matilda» og en nydelig liten smakebit av «What A Friend We Have In Jesus».

Giles skriver også selv, og han skriver godt: I kveld fikk vi høre hans «Nicky», en knallgod låt som står støtt på egne ben, før den gled over i Bill Withers' «Grandma's Hands», hvor han akkompagnerte seg selv på gitar. Det som er med kabareten hans, er at man aldri vet hvor ferden går videre. Hver vending ble møtt med gledesstrålende gisp fra publikum, som ble enda mer begeistret da vi innså hvor dyktig han er i hver eneste del av settet. Replikkene satt også som et skudd, med alt fra familieminner via dagsaktuelle hendelser til kjendis-sladder, ofte knyttet til hans egen imponerende karriere.

For eksempel beveget vi oss inn i et mer vågalt landskap med Robert Johnsons nydelige blueslåt «Come On In My Kitchen», og deretter – rett fra «Ma Rainey’s Black Bottom» (om jeg ikke tar feil) – kom «Hear Me Talkin’ To You». Dette ledet oss videre til «Ramblin’ Man», og i en helt annen gate, Princes «Raspberry Beret». I et genialt stemningsskifte skiftet vi så fokus til det emosjonelle hjertet i kveldens første del, «Georgia» – en sang Terera tolker så sårt at den nesten kan få tårene til å blø.

Akkurat når du trodde det ikke kunne bli bedre, så ble det nettopp det. Tyrone Huntley kom på scenen, og de sang en fantastisk duett i «A Bridge Over Troubled Waters». I et perfekt timet stemningsskifte dukket så Jon Robyns opp – i en herlig syrlig og utfordrende modus – sammen med Princeton fra Avenue Q for å gi oss en (mer enn verdig) tolkning av «The Wind Beneath My Wings». Og så? Det var den guddommelige Alexia Khadime som, til tross for å ha hastet over fra panto i Hackney, leverte en rystende god versjon av «Had I A Golden Thread». Giles toppet det hele med Harry Warrens vakre «At Last», og på det tidspunktet var vi alle i akutt behov for noe godt i glasset. Pausen kom akkurat i rett tid.

Andre akt var like nydelig, med en elegant «Singin' in the Rain» (komplett med «soft shoe shuffle» på den teppebelagte scenen), etterfulgt av en lystig trio bestående av Myra Sands, Finty Williams og Chris Logan som gjorde sin vri på «You Gotta Have A Gimmick» fra Gypsy. Stemningen ble mesterlig gjenopprettet av Tereras nåværende signaturlåt, «Pure Imagination» – et nummer der hans utsøkte klang og frasering, glødende av barytonal fylde, gjør den til en usedvanlig forførende hyllest til sjelens utskeielser. Deretter fulgte en overgang til en mer moderne låt, «Sweet Dreams Are Made Of This», hvor han nok en gang viser sin imponerende allsidighet. Vi fikk til og med en liten bit av «Jailhouse Rock» før han kastet seg over Dylans bitende «When God's On Your Side» (skremmende aktuell for det politiske klimaet i USA og ellers), før vi fikk den lune humoren i den gamle Slim Whitman-låten «Lonesome Cattle Call».

Og til slutt…! Rachel Tucker sveipet inn i lokalet, og til tross for null øvingstid, fikk hun og herr Terera ved pianoet taket til å løfte seg med «A Change Is Gonna Come». For en kveld! Men var dette slutten? Å neida. Giles hadde ett siste ess i ermet: «Mr Bojangles», fremført med hans karakteristiske lavmælte eleganse og klokkerene formidling. Da alle samlet seg på scenen for den felles applausen til slutt, visste vi alle at vi hadde vært med på noe helt spesielt. Og til alle dere som gikk glipp av ham denne gangen: Følg med, han kommer garantert tilbake!

FINN UT MER OM ARRANGEMENTER PÅ THE PHEASANTRY