ANMELDELSE: Girl From The North Country, Old Vic Theatre ✭✭✭✭✭

Ensemblet i Girl From The North Country. Foto: Manuel Harlan

Girl From The North Country

The Old Vic

26. juli 2017

5 stjerner

Bestill billetter

Jeg har alltid sett mye av O'Casey i Conor McPherson, forfatteren bak moderne irske myter, men etter å ha sett hans egen regi på dette stykket – inspirert av Bob Dylans sanger – ser jeg kanskje enda mer Tsjekhov. Han tar en brokete gjeng karakterer, plasserer dem i en midlertidig og usikker setting, og observerer hvordan de mislykkes i å mestre utfordringene livet kaster deres vei, og – fremfor alt – hvordan de ikke klarer å se seg selv for de de er. Det privilegiet overlater han til publikum. Og som en av de eksterne produsentene sa på premierekvelden: han «forteller oss hvem vi er». En klok betraktning, for det er nettopp dikterens gave. I dette nye verket viser McPherson og Dylan at det er akkurat det de besitter.

Sam Reid (Gene Laine) og Ciaran Hinds (Nick Laine) i Girl From The North Country. Foto: Manuel Harlan

Vi befinner oss i et vinterkledd Minnesota i 1934, på et forfallent og billig hotell (kunstferdig designet av Rae Smith og nydelig lyssatt av Mark Henderson). Her kjemper innehaveren, Nick Laine (Ciaran Hinds), en iherdig kamp for å holde hjulene i gang under den store depresjonen, mens hans fraseparerte kone, Elizabeth, synker dypere ned i demens med stadig mer upassende oppførsel. Noe forvirrende spilles hun av den ungdommelige Shirley Henderson, som har oppfostret hittebarnet Marianne (Sheila Atim) som sin egen. Vi bes her om å se bort fra logikken, men det er et krevende sprang; Atim rager over Henderson der hun farer rundt på hotellet med sin atletiske og kraftfulle skikkelse, og hennes utseende gjør henne bare enda mer særegen. En av de viktigste historietrådene følger henne idet hun avviser den velstående relikvien av en farmasøyt, Mr. Perry (Jim Norton), til fordel for den robuste maskuliniteten til den rømte fangen Joe Scott (Arinze Kene) – et ekte «rock’n’roll»-valg som viser seg å bli en suksess. Dermed skiller de seg ut som de eneste som faktisk lykkes midt i det sammenbruddet av den amerikanske drømmen som utspiller seg her.

Andre flyktninger fra knuste illusjoner samlet under familien Laines tak er ekteparet Burke (Stanley Townsend og Bronagh Gallagher – et dårlig matchet par som er dømt, som så mange andre, til å forbli sammen) og deres barnslige, men farlige sønn Elias (Jack Shalloo, som står for et av forestillingens mest praktfulle vokaløyeblikk før «Duquesne Whistle»). Familien Laine har også sønnen Gene (Sam Reid, som utstråler en slags falmet eleganse), hvis frustrerte litterære ambisjoner markerer ham som en annen arketype fra denne tiden – han kunne like gjerne vandret rett ut av et stykke av Cliff Odets eller Eugene O'Neill, særlig med tanke på hans svakhet for alkohol. Han har en kjæreste, Katharine Draper (Claudia Jolly, som for hver scene ser ut til å påta seg mer ansvar), som velger å forlate ham til fordel for et tryggere alternativ som kan gi henne et nytt liv i det fjerne Boston. Og så har vi Mrs. Neilsen (Debbie Kurrup), som presenterer seg med «Went to See The Gypsy», og som reflekterer ensemblets rotløse preg helt til det siste.

Arinze Kene som Joe Scott i Girl From The North Country. Foto: Manuel Harlan

Ytterligere ofre for desillusjon er kirken, representert ved den falske pastor Marlowe (Michael Schaeffer), hvis ryggradsløse utpressing og tyveri oser av et brennende hat mot hykleri. Og medisinen, gjennom de maktesløse observasjonene til den etter hvert suicidale Dr. Walker (Ron Cook). Ensemblet består også av Kirsty Malpass, Tom Peters og Karl Queensborough, hvis liv forblir uutforsket, men man kan ikke forestille seg at de er mindre på flukt enn resten av gjengen. Til tider føles det nesten som å befinne seg i Todd Brownings «Freaks», der en gruppe rariteter viser frem sine mange særheter. Andre ganger er dialogen så sylskarp og bittende at man føler man er et sted nær Key Largo, der en påtvunget munterhet skjuler et stygt forfall i samfunnets kjerne.

Claudia Jolly (Katherine Draper) og Sam Reid (Gene Laine) i Girl From The North Country. Foto: Manuel Harlan

Dr. Walker fungerer for øvrig som bindeleddet mellom scenen og oss i salen. Han forteller oss mye. Han står foran en tidsriktig 30-talls mikrofon og fremstår onkelaktig, troverdig og lavmælt – og i motsetning til de fleste andre, er han verken opptatt av selv-dramatisering eller selvmedlidenhet. Han minner tidvis om advokaten i «A View From The Bridge». Men McPherson er for lur til å gå i den forutsigbare tragedie-fellen; hans visjon er langt mer kompleks og genuint tsjekhovsk, idet han ser helheten i livet på en måte få dramatikere mestrer. Han fanger opp menneskers uforutsigbare adferd og følelser, og har et hjerte som viser empati med alle slags personligheter og sinnelag.

Jim Norton (Mr Perry) og Sheila Atim (Marianne Laine) i Girl From The North Country. Foto: Manuel Harlan

Rundt denne visjonen veves et nett av musikalske begivenheter (formidabelt lyddesign av Simon Baker). Mens dager og uker går, fra like før Thanksgiving til advent, ledes vi gjennom en rekke Dylan-låter i fantastiske nye arrangementer av Simon Hale, vakkert koreografert av Lucy Hind. I tillegg til firemannsbandet ledet av Alan Berry, trakterer hele ensemblet – på imponerende vis – ulike instrumenter som naturlig nok kunne ligget slengt i hotellets fellesstue. Dette er gåsehudfremkallende prestasjoner som bringer frem tårene gjennom en patos og skjønnhet som er så uventet at man nesten glemmer at Bob Dylan faktisk er en av tidenes største låtskrivere. Sangene føles som nye, gripende oppdagelser om det å være menneske, perfekt formet gjennom stemmer og instrumentering som vil sitte i hodet lenge etter at teppefall.

Det er ikke uten grunn at publikum reiser seg i stående ovasjoner til slutt. De føler at de ikke har møtt fremmede i løpet av forestillingen. De har møtt seg selv.

BILLETTER TIL GIRL FROM THE NORTH COUNTRY