ANMELDELSE: Hedwig And The Angry Inch, Belasco Theatre ✭✭✭✭✭

Neil Patrick Harris som Hedwig. Foto: Joan Marcus Hedwig and the Angry Inch

Belasco Theatre

19. april 2014

5 stjerner

I kveld satt jeg bak en far som hadde tatt med seg tenåringssønnen sin i teateret. Gjennom nesten hele forestillingen satt faren med hodet i hendene og ristet av og til på hodet i lamslått overraskelse. Gutten satt med åpen munn og gispet av forbauselse over det som utspilte seg foran ham. Likevel... ingen av dem rørte på seg eller forsøkte å gå før teppet falt. Begge ble sittende helt til slutt.

Anledningen var en forestilling av Hedwig and the Angry Inch med Neil Patrick Harris i hovedrollen, som nå spilles som forhåndsvisninger på Broadways Belasco Theatre. Antageligvis booket faren billetter i troen på at dette var en hyggelig forestilling med han morsomme fyren fra How I Met Your Mother. Kanskje han vil prøve å gjøre litt research på produksjoner i fremtiden, så noe godt kommer det ut av sjokket hans.

For Hedwig and the Angry Inch er vel omtrent så langt unna den glatte og polerte situasjonskomedien How I Met Your Mother som det er mulig å komme.

Akkompagnert av høyspent rockemusikk forteller produksjonen historien om Hedwig, som gjennomgår en mislykket kjønnsbekreftende operasjon for å kunne forlate Øst-Berlin, og som deretter blir forlatt av mannen hun gjorde inngrepet for. Den mislykkede operasjonen etterlater Hedwig med «en sint tomme» (an angry inch) da den nye vaginaen grodde igjen uventet. Etter å ha blitt venn med den ensomme tenåringen Tommy Speck, hjelper Hedwig ham med å bli en rockestjerne og skriver sanger med ham. Speck svikter også Hedwig, noe som tvinger henne til å leve et liv i skyggen av hans suksess.

I denne forestillingen må Harris definitivt bringe de kritikerne til taushet som fremdeles ser på ham som den nerdete jyplingen fra Doogie Howser MD, TV-serien fra 1989 som startet karrieren hans.

Han er intet mindre enn sensasjonell som Hedwig.

På samme måte som Angela Lansbury utvilsomt knuste forventningene og frykten til de som trodde at Mama Rose var en rolle forbeholdt stilen til Ethel Merman, så motbeviser Harris her de som trodde han var for lettvektig, for glatt, for feminin eller for overfladisk til å takle den spisse, fyrrige, seksuelt eksplisitte og tragiske mannskvinne-karakteren som er Hedwig.

Det viser seg at han er den perfekte Hedwig.

Han har åpenbart brukt mye tid på å trimme kroppen og meisle den ut til perfeksjon. Det finnes ikke et gram fett på den stramme, senesterke vaskebrettkroppen. Han ser ut som en olympisk atlet og en vill kannibal på samme tid, spesielt i finalen når han ikke har på seg annet enn lærtruse i rollen som Tommy. Han er som et seksuelt fyrtårn – han sprer sin karismatiske, seksuelle og sanselige energi dypt inn i de mørkeste krokene av salen.

Ryktet må ha spredt seg, for flere kjekke unge menn satt klare på første rad – og en av dem fikk kline med Hedwig (muligens litt mer entusiastisk enn planlagt og med en tungebruk Harris kanskje ikke hadde regnet med) til stor jubel fra hele salen. En annen fikk sniffe på undertøyet til Harris mens Hedwig satt over publikummere mens han snek seg rundt i salen.

Harris er fryktløs og uhemmet i alt dette. Han improviserer smart og med giftig intensitet; bildet av en frekk dragqueen-skikkelse er innprentet i hver bevegelse, hvert gestus, hvert blikk og hvert hoftestøt. Han vibrerer av liv og nyter hver utfordring forestillingen kaster hans vei.

Og han synger fantastisk bra, som en erfaren rockestjerne. Stemmen hans er medrivende; han håndterer de høye, klagende topptonene med største selvfølgelighet, alltid rent, alltid med kjerne i klangen, alltid helt presist og kraftfullt. Samtidig gir han de mykere og mer smertefulle partiene en øm og vakker frasering, hvor han holder lydkvaliteten oppe med god pustestøtte og fantastisk bruk av klangfarge, pauser og tempo.

Han er spesielt god i The Origin Of Love, Sugar Daddy, Hedwig's Lament og Midnight Radio. Men han leverer ingen svake musikalske øyeblikk.

Det er ikke det at han synger det bedre enn John Cameron Mitchell; det er at han gjør rollen til sin egen. Med ettertrykk, brio og grenseløs energi og entusiasme.

Etter å ha sett denne strålende prestasjonen er det vanskelig å forestille seg en verden der Harris ikke stikker av med en Tony Award. Det burde han definitivt gjøre.

Lena Hall er enestående som Yitzhak; stemmen hennes er storslått, malmfull og ekte. Hun har utmerket komisk timing, og publikum gikk helt av hengslene da hun endelig fikk vende tilbake til sin kvinnelige persona og triumferende entret salen i praktfull og feminin Las Vegas-stil. Hennes saklige motstykke til Harris' voldsomme energi er perfekt.

Bandet, ledet av Justin Craig, er absolutt fabelaktige; musikken spilles kraftfullt, stemningsfullt og med ekte rockestjerne-stil. Det er overveldende flott å høre denne gruppen musikere skape teatermagi.

Michael Meyer regisserer det hele med ekte stil og et fantastisk blikk for det visuelle. Julian Crouchs scenografi er herlig forskrudd, og Adrienne Phillips står for de glorete, eksentriske og helt nydelige kostymene. Harris' «Lion King Tina Turner» er spesielt god.

Faren og sønnen var i sjokk da det var slutt. Men de ble værende. Og det er faktisk det som er det viktige poenget i deres historie.

Dette er trollbindende, mirakuløst arbeid.

Broadway står virkelig i flammer denne sesongen – og Neil Patrick Harris er i en helt egen liga når det gjelder å tenne gnisten.

Fullstendig uunngåelig.

Bestill billetter til Hedwig på Broadway