ANMELDELSE: How To Catch A Krampus, Pleasance Theatre ✭✭✭✭

Jennifer Christie anmelder Sink The Pinks juleforestilling How To Catch A Krampus, som nå spilles på Pleasance Theatre.

Ensemblet i How To Catch A Krampus. Foto: Ali Wright How to Catch a Krampus Pleasance Theatre

21. november 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå Hva er egentlig en Krampus? Tilsynelatende er det en skapning fra folketroen som er halvt mann og halvt geit. Krampus er selve motstykket til julenissen – det er han som besøker barna i desember for å straffe dem for dårlig oppførsel. How to Catch a Krampus er en produksjon av det skeive kulturkollektivet Sink the Pink. Forestillingen er skrevet, regissert og designet av Ginger Johnson, og kan nå oppleves på Pleasance Theatre.

For det første ser showet helt fantastisk ut. Scenografien, sminken og kostymene er detaljrike og overdådige, og Clancy Flynns lysdesign byr på en mengde praktfulle visuelle inntrykk. Den rikelige bruken av rødt baklys kombinert med hvitt lys som fremhever grenene på treet på scenen, fungerer utmerket.

Foto: Ali Wright

Musikken leveres av piano og strykere med kapellmester Sarah Bodalbhai ved tangentene. Flygelet byttes tidvis ut med den karakteristiske «honky tonk»-lyden fra varietéscenen, noe som gir en herlig effekt. Musikkarrangementene er ofte uventede og særegne.

Johnson spiller hovedrollen som Madame – kveldens medium og mye mer. Gjennom hele forestillingen er Johnsons prestasjon finslipt, karismatisk og underholdende. Fra det første solonummeret, en parodi på I Will Survive, til det store Medea-øyeblikket og det påfølgende sammenbruddet, stråler Johnson mens han på kyndig vis syr sammen showets mange elementer.

Foto: Ali Wright How to Catch a Krampus er et melodrama lagt til et varietéteater, med alle dets absurde og mangfoldige innslag. Dette grepet fungerer, men det tar litt tid før rammene settes. Man skulle kanskje tro at de røde teppene som svinger ut og inn av scenerommet ville definere grensene tydeligere, men det tar en stund før man skjønner nøyaktig hvor man befinner seg. Dette skaper en viss ubalanse, men det er ikke nødvendigvis en ulempe å føle seg litt desorientert et øyeblikk. Innslagene på varietéscenen er guddommelige. Hvert ensembleinnslag har sin egen særegenhet, med hint av Monty Python. Julesangene består av tradisjonell musikk med bisarre parodier, som Bob the Builder fremført til melodien av God Rest Ye Merry Gentlemen. Alt er veldig smart løst, selv om det kanskje ble ett vers for mye. En annen stor suksess var dansen til de tradisjonelle «Morris Men». Denne sekvensen er en hylende morsom glede.

Foto: Ali Wright David Cummings gir showet en strålende åpning og setter umiddelbart tonen – en blanding av Rocky Horror og tradisjonell julepanto i regi av Ginger Johnson. Senere i forestillingen leverer Cummings en glimrende tolkning av The Masochism Tango. Et annet fremragende solonummer kommer fra Lavinia Coop i en ny vri på Rihannas hit I May be bad but I’m Perfectly good at it. Coop treffer den humoristiske sensualiteten… helt perfekt.

Dette er bare en smakebit på hva dette eklektiske og sprudlende showet inneholder. Med sine voksne temaer og visuelle uttrykk, samt innslag av skrekk og blod, er det kanskje ikke en forestilling for de minste barna, men hvorfor ville man tatt dem med på dette uansett?

Spilles til 23. desember 2018

BILLETTER TIL HOW TO CATCH A KRAMPUS