ANMELDELSE: If We Had Some More Cocaine..., Vault Festival ✭✭

If We Had Some More Cocaine, I Could Tell You How Much I Love You

Vaults Festival,

22. februar 2018

2 stjerner

Vault-festivalens nettside Hvis det noensinne har vært en anledning der en forestilling plutselig ser og føles helt annerledes ut i en ny setting, så er det denne.  Etter å ha imponert i det lille, lune lokalet over Old Red Lion i Islington, ble dette stykket hentet inn til årets Vaults-festival – og i tråd med sin narkotiske tiltrekningskraft – tildelt en staselig stor boltreplass som lokket til seg langt større folkemengder.  Og effekten?

Vel, til å begynne med er førsteinntrykket av Georgia de Greys «Mary Poppins»-aktige tak-kulisser og tegneserieaktige Halloween-kostymer, svøpt i Derek Anderson og Sheila Murphys lysdesign mens John McLeods lyddesign svever gjennom ørene våre, engasjerende nok.  Vi lar oss underholde.  Og når Alan Mahon og Josh Williams begynner å utveksle teatralske høflighetsfraser – der den ene gjør en gjennomført irsk figur som den «gamle» fangen som prøver å få den yngre, mindre erfarne fyren til å holde seg på den smale sti, litt i stil med Shaws egne groteske dramatiske stereotyper – føler vi til og med en lun fortrolighet med både situasjonen og karakterene, mens de parodierer alt vi holder kjært, helt ned til selve essensen i den britiske livsstilen.

Men denne behagelige følelsen varer ikke.  Vi blir snart smertelig bevisste på at det som utvilsomt fungerte som et strålende fokusert element i scenedesignet i Islington – det sentrale skråtaket som man lett kan forestille seg hadde en fabelaktig intensitet i de små lokalene på ORL – plutselig får en helt annen effekt når det plasseres i en proscenium-ramme med hundrevis av amfiseter foran seg.  I stedet for å bli trollbundet av den slående realismen i iscenesettelsen i løpet av de drøye 70 minuttene forestillingen varer, ble jeg for min del sittende og tenke på Jonathan Millers oppsetning av «Tosca» for ENO. Der plasserte han handlingen på tvers av en skråstilt plattform, hvor slike som Jo Barstow måtte innta de merkeligste positurer i sine vakre italienske 1940-talls kreasjoner mens de beveget seg på høyst unaturlig vis gjennom Puccinis lille sjokk-opera.  De slapp unna med det, for – hei – dette var opera, og ingenting er egentlig ekte i den mest fantasifulle og unaturlige av alle kunstformer.

Slik er det ikke her.  Ikke når Paddy og hans ikke-irske makker utbasunerer i klare ordelag hvordan verden har behandlet dem urettferdig.  Vi skal tro på deres virkelighet, vi skal bry oss.  I lys av dette blir den konstante skliingen over taksteinene, den uendelige og farefulle jakten på balanse og fotfeste, ikke noe annet enn en distraksjon og en belastning.  Det er egentlig synd.  Det finnes elementer av en engasjerende historie her – spesielt i skildringen av tyveriet fra familien – men disse går håpløst tapt i den nervøse angsten for om, og i så fall hvordan, skuespillerne skal klare å komme seg til slutten av stykket før de tipper over kanten og havner i fanget på... oss.

Jaja.  Det var en god idé.  Det så bra ut i starten, og fikk Thomas Martins enkle, men nokså tydelige regi av Jon O'Donovans flakkende manus til å fremstå som kanskje litt mer enn det egentlig er.  Dessverre skapes ikke godt teater av gode idéer alene.  Hvis vi hadde hatt litt mer kokain, ville kanskje stykket virket betydelig bedre.  Men det hadde vi ikke.  Sett på Carole King... «Up on the roof».