ANMELDELSE: Kin, National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Kin på National Theatre, skapt av Geckos kunstneriske leder Amit Lahav.

Amit Lahav og ensemble. Foto: Malachy Luckie Kin

National Theatre

16. januar 2023

4 stjerner

BESTILL BILLETTER

Det starter med feiring, musikk og tradisjon, og ender med at utøverne deler sine egne migrasjonshistorier. Den sentrale fortellingen er skapt av Geckos kunstneriske leder Amit Lahav, og følger bestemorens reise fra Jemen til Palestina i 1932 for å flykte fra forfølgelse. Andre migrantfortellinger er vevd inn i forestillingen, en visuell narrativ der vi hører bruddstykker av dialog på mange språk, i form av fabelaktig fysisk teater. Det fortelles om de ødeleggende konsekvensene av politiske beslutninger og liv som viskes bort, kulturer som undertrykkes og utslettes, flukt og overlevelse, samt portvokternes smålige grusomhet. Det er en produksjon spekket med semiotikk og mening som skaper fengslende scenebilder – de undertrykte får gule streker malt på ryggen, dukkespill som maner frem forfedre, og sigaretter som symboler på makt. Likevel er tempoet tidvis så frenetisk at stykket blir noe uforståelig.

Foto: Malachy Luckie

Jeg er klar over at dette er et bevisst valg for å gjenspeile kaoset ved migrasjon, rutinen med stadig nye dokumentkrav og instrukser. Men det er til tider uklart om vi følger historien til to eller tre familier, noe som svekker det emosjonelle engasjementet; det er utfordrende å få skikkelig tak i én enkelt karakter. Ved enkelte anledninger ville stillhet kunnet fortalt mer enn tusen ord, men i stedet drives vi videre til neste sekvens, hvorav noen blir i overkant repetitive. Der forestillingen virkelig imponerer, er i samarbeidet med Dave Prices partitur, som fletter inn tradisjonell musikk og utdrag fra lydspor, samt det utmerkede og minimalistiske lysdesignet. Spesielt virkningsfullt er lyskasteren som sveiper forbi som et bilde på skip som hverken ser eller hører migrantene, og lyset som rettes mot publikum for å peke oss ut.

Foto: Malachy Luckie

Ensemblet er fremragende, og det hele leder frem mot et kraftfullt klimaks – et bilde vi kjenner altfor godt fra nyhetssendinger og dagsaktuelle debatter – som treffer oss rett i mellomgulvet. Stykkets budskap trer til slutt tydelig frem: Uavhengig av hvilken kultur eller tro du tilhører, er vi alle i slekt.

Spilles frem til 27. januar 2024.